Jobb & karriere

Sex, sannhet og sosiale domstoler

#metoo-kampanjen har satt seksuell trakassering og seksuelle overgrep på arbeidsplassen og andre steder på agendaen. Det er bra, men de som deler historier må vokte seg for å ikke selv bli sittende med juridisk svarteper.

Advokat/partner Jon Wessel-Aas i Bing Hodneland advokatselskap DA.

Advokat/partner Jon Wessel-Aas i Bing Hodneland advokatselskap DA.

Artikkel av: advokat (H)/partner Jon Wessel-Aas, Bing Hodneland advokatselskap DA
18. november 2017 - 07:22

”Fuck you rapist bastard”

Dette var teksten som en Instagram-bruker skrev da vedkommende la ut et bilde av den islandske kjendis-bloggeren Egill Einarsson på Instagram.

En anmeldelse om voldtekt mot Einarsson hadde da nylig blitt henlagt av påtalemyndigheten på grunn av bevisets stilling. Einarsson hadde i medieoppslag gitt uttrykk for at anmeldelsen var falsk og at kvinnen som hadde anmeldt ham, gjorde det som som ledd i en sammensvergelse.

Einarsson saksøkte Instagram-brukeren som hadde omtalt ham som en ”rapist bastard” for ærekrenkelser. Han vant ikke frem i islandske domstoler. De mente grovt sagt at selv om det ikke var bevist at Einarsson hadde voldtatt, og at han måtte betraktes som uskyldig, måtte han tåle en slik melding fra en privatperson på Instagram. Det ble blant annet vist til at han hadde en markert offentlig profil. Denne omfattet blant annet at han over lang tid hadde gitt uttrykk for provoserende syn på kvinner og seksualitet. Blant annet hadde han overfor identifiserbare kvinner i debatter ordlagt seg slik at han kunne oppfattes som at de fortjente å bli utsatt for seksualisert vold. Det ble videre vektlagt at han selv hadde gått høyt ut i media om voldtektssaken, herunder ved å anklage kvinnen for falsk anklage og å være delaktig i en sammensvergelse mot ham.

På denne bakgrunn mente islandske domstoler at ytringen på Instagram ikke nødvendigvis kunne tolkes bokstavelig, som en påstand om at han var skyldig i voldtekt. Den kunne like gjerne forstås som en henvisning til hans generelt uttrykte holdning til kvinner.

Ikke greit

Da Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) helt nylig avgjorde Einarssons klage mot Island, for at frifinnelsen av Instagram-brukeren utgjorde en krenkelse av hans personvern etter Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK), ga EMD ham medhold. Island hadde krenket hans rett til vern om sitt omdømme, ved å akseptere ansvarsfri publisering av en slik beskyldning. EMD var blant annet uenig i at ytringen ikke nødvendigvis kunne tolkes som en konkret beskyldning om voldtekt, og når det vitterlig ikke var sannsynliggjort at Einarsson hadde begått voldtekt, måtte han være beskyttet mot å bli beskyldt for dette offentlig.

#metoo?

Denne dommen er relevant også i Norge. EMK og måten EMD vurderer forholdet mellom den enes ytringsfrihet og den annens personvern i saker der noen beskylder andre for straffbare eller andre klart kritikkverdige forhold, gjelder som norsk rett.

I Norge har vi egne regler om erstatningsansvar for ærekrenkelser, som skal håndheves i samsvar med praksis fra EMD og Høyesterett.

Den verserende #metoo-kampanjen i Norge består i hovedsak består av mennesker (særlig kvinner) som i sosiale medier og tradisjonelle medier deler sine opplevelser av seksuell trakassering eller seksuelle krenkelser, uten at de påståtte gjerningspersonene blir identifisert.

I lys av saken om den islandske bloggeren, er nok det også fornuftig. Utgangspunktet er nemlig at å beskylde identifiserbare personer for blant annet straffbare seksuelle krenkelser, regnes som ærekrenkende. Dersom den som blir utsatt for beskyldningen går til søksmål med krav om erstatning for ærekrenkelsen, er det den som har fremmet beskyldningen som har bevisbyrden. Hun må som hovedregel sannsynliggjøre beskyldningen. Det vil si at hun må overbevise retten om at det er mer sannsynlig at krenkelsen skjedde enn at den ikke skjedde. Klarer hun ikke å dokumentere dette, vil utfallet normalt bli at ærekrenkelsen anses som rettsstridig og hun vil bli dømt til å betale erstatning til den beskyldte.

I mange slike saker vil det være vanskelig å oppfylle den bevisbyrden, fordi det ofte vil være påstand mot påstand.

Betroelser

Når det gjelder seksuelle krenkelser spesielt, har både Høyesterett og Stortinget sett at det kan være behov for noe lempeligere regler i favør av (typisk) kvinner i slike saker. I straffelovens kapittel om seksualforbrytelser er det derfor inntatt en bestemmelse som sier at man ikke kan holdes ansvarlig for ærekrenkelser dersom beskyldninger om seksualforbrytelser settes frem i god tro i en anmeldelse eller av den som hevder å være fornærmet, i en fortrolig samtale med en person som det er naturlig å betro seg til, for å bearbeide konsekvensene av handlingen.

Man kan altså ansvarsfritt både anmelde slike forhold, og betro seg om handlingen i fortrolighet til visse enkeltpersoner. Det kan for eksempel være en nær venn, en helsearbeider eller en juridisk rådgiver. Der handlingen har skjedd i forbindelse med arbeidslivet, vil også de å ta opp forholdet med relevante personer/instanser på arbeidsplassen, nok også godtas.

Å gå ut beskyldningene overfor en videre krets av personer, vil imidlertid innebære at ærekrenkelsesreglene gjelder fullt ut. Å publisere beskyldningene i sosiale medier, selv i lukkede grupper, vil derfor innebære fullt ansvar etter ærekrenkelsesreglene.

Lik og del?

Det er flere enn dem som selv forteller om sine opplevelser, som engasjerer seg i #metoo-fenomenet. Blant annet andre brukere av sosiale medier. De bør være oppmerksomme på at man har et selvstendig ansvar, dersom man videreformidler en annens ærekrenkende beskyldning. Klikker man for eksempel på ”retweet” eller ”del” på en annens melding som beskylder en identifiserbar person for seksuelle krenkelser, risikerer man selv å måtte forsvare seg i et ærekrenkelsessøksmål.

Så kan det være at noen begynner å stusse litt, når de tenker på at pressen jo skriver om en del identifiserte personer som er beskyldt for seksuelle krenkelser. Kan de gjøre det ansvarsfritt, og i så fall hvorfor?

Pressen er i utgangspunktet underlagt de samme reglene som andre på dette feltet, men når en eller flere åpne kilder først har gått ut offentlig og beskyldt personer med profilerte offentlige roller for å ha misbrukt sine posisjoner, vil denne offentliggjøringen bli en sak i seg selv, med offentlig interesse som gjør at pressen på visse betingelser fritt kan omtale saken. Det fordrer blant annet at den beskyldte er gitt anledning til å imøtegå beskyldningene, og at pressen følger opp utviklingen av saken, slik at dekningen totalt sett blir balansert.

Pressen kan derfor i slike tilfeller ansvarsfritt kunne omtale sakene, herunder formidle de aktuelle beskyldningene, selv om kilden – den som har fremmet beskyldningene i utgangspunktet – risikerer erstatningsansvar.

Å dele lenker til slik pressedekning kan man som ”menigmann” i sosiale medier som hovedregel trygt gjøre, uten å risikere ansvar selv.

Råd

Et oppsummerende råd til dem som deltar i #metoo-kampanjen må være å begrense seg til å dele erfaringer uten å identifisere ”synderne”, med mindre handlingene er innrømmet eller de er enkle å dokumentere.

Rettssystemet forholder seg i liten grad til den sannhet som den enkelte besitter. Retten må forholde seg til den sannhet som kan dokumenteres.