Næringsliv

Debatt: Ingen fare med CO2-utslippene!

Klimadebatt: Menneskenes CO2-utslipp vil, slik jeg ser det, ikke føre til noen forurensing, irreversibel global oppvarming eller klimakrise.

Isbjørn. Arkivfoto: Scanpix

Isbjørn. Arkivfoto: Scanpix

Artikkel av: Stein Ove Haugen
12. februar 2013 - 10:30

Jeg vil her presentere anerkjent informasjon, som underbygger det syn at det ikke er forbundet noen fare med de menneskeskapte CO2-utslippene, hverken for klima eller miljø. Menneskenes CO2-utslipp vil, slik jeg ser det, ikke føre til noen forurensing, irreversibel global oppvarming eller klimakrise. Både kjent teori og empiriske fakta viser det.

Før du nå får kaffen i vrangstrupen, la meg begrunne dette slik :

1. CO2 ER INGEN FORURENSING

CO2 er ingen giftig gass.

Atmosfærens CO2-innhold er mindre enn 0,04 %.

Tvert i mot er CO2 helt livsnødvendig for alt liv på landjorden, og vi puster den inn og ut til enhver tid. Den luften vi puster ut inneholder 4% CO2. En konsentrason på 4-5% vil være dødelig, ikke fordi CO2 er giftig, men fordi den da fortrenger oksygen.

Faktum er at alle grønne planter "spiser" CO2 i fotosyntesen og er helt avhengige av CO2 for å kunne vokse og gro.

Hvis vi som et tankeeksperiment fjernet all CO2 fra atmosfæren, ville alle grønne planter raskt dø ut. Deretter ville alle dyr som spiser grønne planter dø, så ville alle rovdyr dø. Og til slutt ville alle mennesker på Jorden dø.

Selv vi mennesker er altså fullstendig avhengige av CO2 i atmosfæren for å overleve.

Det er velkjent at gartnere 3-4-dobler CO2-innholdet i drivhusene sine for å få plantene til å trives bedre og vokse og gro raskere. Her i Norge har gartnere gjort dette siden 1960-tallet.

CO2 er altså selve livsgassen på vår planet.

CO2 er den gassen, som alt liv på landjorden er avhengig av for å overleve.

Det skulle dermed være fastslått at CO2 ikke representerer noen forurensning av atmosfæren, slik mange hevder.

EN DOBLING AV CO2-INNHOLDET I ATMOSFÆREN VILLE UTVILSOMT VÆRE SVÆRT FORDELAKTIG FOR ALL VEGETASJON OG ALL MATPRODUKSJON PÅ JORDEN.

2. CO2s DRIVHUSEFFEKT ER OVERDREVET

CO2 og CH4 (metan) er langt i fra de viktigste drivhusgassene.

Vanndamp er den desidert viktigste drivhusgassen og står for 96-98% av atmosfærens totale drivhuseffekt.

CO2 står for kun 2% av drivhuseffekten, metan for enda mindre.

Dessuten overlapper vanndampens absorbsjonspekter for elektromagnetisk stråling over halvparten av de frekvensområder for den utgående varmestråling, som CO2-en virker på.

Så hvis man som et tankeeksperiment fjernet all CO2 fra atmosfæren, så ville vanndampen likevel være der og stoppe mye av den utgående varmestråling, som CO2-en stopper. Begrensing av CO2-innholdet i atmosfæren har derfor liten hensikt så lenge vi ikke gør noe med vanndampen.

Vanndampens betydning som drivhusgass er overhodet ikke nevnt i IPCCs 4 hovedrapporter av 1990, 1995, 2001 og 2007 og er ikke tatt med i IPCCs computermodeller. Dette er en alvorlig feil i IPCCs virksomhet.

Men vanndampen står det som kjent ikke i menneskelig makt å gjøre noe med ettersom ca. 71% av jordens overflate dekkes av hav og innsjøer. Det har derfor ikke vært hensiktsmessig for IPCC å ta med vanndampen i sine analyser.

3. CO2-ENS VEI FRA ATMOSFÆREN VIA HAVET TIL HAVBUNNEN

Alle gasser i atmosfæren vil løse seg mer eller mindre opp i havet.

Naturloven Henry's lov er like lite omstridt som Newtons lov om tyngdekraften og Keplers lover om planetenes baner rundt solen.

Henry's lov sier at det alltid vil innstille seg en likevekt mellom konsentrasjonen av en gass i atmosfæren og i havet.

Ved de nåværende temperaturer vil 98% av CO2-utslippene løse seg opp i havet. Kun 2% blir værende i atmosfæren.

Blir det mye CO2 i havet vil den forbinde seg med joner fra f.eks. kalsium, aluminium, magnesium, barium og andre metaller, som finnes oppløst i havet, og falle ut på havbunnen som karbonater (f.eks. CaCO3). Dermed forsvinner altså CO2-en i havet og faller ned på havbunnen som faste stoffer.

CO2-en finner sin vei fra atmosfæren via havet og til havbunnen, der den blir liggende. Denne effekten motvirker også at havet noen gang kan bli surt.

Det var dette som skjedde tidlig i Jordens historie, da atmosfæren inneholdt opptil 30% CO2. Det høye CO2-innhold den gang førte altså ikke til noen irreversibel, katastrofal global oppvarming. Det vil heller ikke skje, hvis et slikt høyt CO2-innhold meget mot formodning skulle dukke opp i atmosfæren på nytt. For fysikkens lover gjelder overalt i universet uavhengig av tid og sted.

4. CO2-ENS PÅVIRKNING PÅ TEMPERATUREN

Mange tror at det er en lineær sammenheng mellom CO2-innholdet i atmosfæren og temperaturen. Man antar uten videre at en viss konstant økning av CO2-innholdet alltid vil gi en viss konstant økning i temperaturen.

Dette er galt. Drivhuseffekten til en gass er definert som gassens evne til å absorbere den utgående varmestråling fra Jorden. Og absorbsjonsevnen øker med logaritmen til konsentrasjonen. Den mengde utgående varmestråling, som CO2-en kan stoppe, øker altså kun med en logaritmefunksjon. Resten av den utgående varmestrålingen slipper igjennom og forårsaker ingen oppvarming. Det betyr at oppvarmingen også kun øker med en logaritmefunkson.

En logaritmefunksjon gir en stigende kurve der veksten avtar. En logaritme-funksjon stiger først mye, men øker så langsomt, ja langsommere og langsommere til veksten blir «mikroskopisk liten».

La oss derfor se på den deriverte til logaritmefunksjonen, som beskriver veksten i logaritmefunksjonen. Den deriverte av en logaritmefunkson er en fallende hyperbel, som flater ut (assymptotisk) mot den horisontale akse.

( Den deriverte av y = ln(x) er y = 1/x )

Altså : Sammenhengen mellom økningen i atmosfærens CO2-innhold og økningen i temperaturen utgjør en fallende hyperbel-kurve. Det betyr at jo høyere CO2-innholdet er før økningen av CO2-innholdet kommer, jo mindre blir temperaturøkningen.

Enkelt forklart : Anta som et tankekeperiment at vi starter med en atmosfære med 0 CO2-innhold og øker denne til 20 ppm (parts per million). Da får vi en stor temperaturøkning. Øker vi CO2-innholdet videre til 40 ppm får vi en mye mindre temperaturøkning. Øker vi videre til 60 ppm blir den ganske liten, etc. Før eller senere blir temperaturøkningen så knøttliten at den ikke blir målbar, altså tilnærmet lik null. På det nivået vi er nå med 385 ppm CO2 i atmosfæren har vi brukt opp 99,7 % av den mulige temperatur-stigning. Vi kan altså kun øke temperaturen videre med 0,3 %. Dette er nesten ikke signifikant eller målbart.

Det finnes følgelig en grense for atmosfærens CO2-innhold, der en videre økning i CO2-innholdet ikke lengre gir noen signifikant eller målbar økning i temperaturen. Denne grensen ligger ved ca. 415-420 ppm, uavhengig av hvor CO2-en måtte befinne seg, om det så skulle være på Merkur, Venus, Jorden, Mars, etc.

Temperaturen vil aldri slutte helt å stige etter hvert som CO2-innholdet i atmosfæren øker. Men etter at 420 ppm er passert blir temperaturstigningen så mikroskopisk liten, at det ikke står i menneskelig makt å måle eller observere den. For alle praktiske formål blir temperaturstigningen lik 0 allerede på det nåværende nivå (385 ppm), fordi den allerede nå nesten ikke er målbar.

Derfor er det f.eks. utelukket at den høye temperaturen på Venus kan skyldes en drivhuseffekt fra de store CO2-mengder i atmosfæren der. Hovedårsaken til den høye temperaturen på Venus er den tette atmosfæren, der lufttrykket ved overflaten er 90 ganger høyere enn på Jorden. Når lufttrykket øker vil nemlig temperaturen øke proporsjonalt. Dette er pensum i fysikk i vid.g.skole.

Siden absorbsjonsevnen (og dermed drivhuseffekten) til en gass følger en logaritmefunksjon er det rett og slett fysisk umulig at temperaturen kan løpe løpsk pga en økning i atmosfærens CO2-innhold og dennes drivhuseffekt, både her på Jorden og på Venus.

Det lar seg ganske enkelt ikke gjøre.

Den globale temperaturen er i dag lavere enn i 1997, hvilket viser at den knøttlille temperaturøkning man skulle fått pga menneskelige og naturlige utslipp med en økning av atmosfærens CO2-innhold i 1997-2013, er blitt overstyrt av en naturlig nedkjøling, som er kommet av helt andre årsaker.

5. KONKLUSJON

I Jordens historie har vi hatt mange, lange perioder, der temperaturen har vært flere grader høyere enn nå. Bare etter siste istid har vi hatt 5 slike perioder, bl.a. i middelalderen ca. 900-1250 e.Kr. Likevel er det alltid blitt kaldere igjen.

Og det finnes andre perioder i Jordens historie, der atmosfærens CO2-innhold har vært opptil 12-15 ganger høyere enn i dag uten at dette førte til noen irreversibel, katastrofal global oppvarming. Også i disse tilfellene ble det alltid kaldere igjen.

Påstandene om at videre menneskelige CO2-utslipp vil føre til en irreversibel, katastrofal global oppvarming er derfor notorisk gale. De er ren bløff rett og slett. I henhold til fysikkens lover, som omtalt ovenfor, er det umulig at noe slikt kan skje.

VI KAN ALTSÅ I PRAKSIS SLIPPE UT SÅ MYE CO2 VI BARE VIL, UTEN AT DETTE KAN FØRE TIL NOEN IRREVERSIBEL, KATASTROFAL GLOBAL OPPVARMING. EN ØKNING AV ATMOSFÆRENS CO2-INNHOLD FRA DET NÅVÆRENDE NIVÅ VIL IKKE MEDFØRE NOEN SIGNIFIKANT (ELLER MÅLBAR) ØKNING I DEN GLOBALE TEMPERATUREN I DET HELE TATT.

TVERT I MOT VIL EN ØKNING AV ATMOSFÆRENS CO2-INNHOLD VÆRE GUNSTIG FOR ALT PLANTE- OG DYRELIV OG DERMED FOR MATPRODUKSJONEN PÅ JORDEN.

Jeg foreslår derfor at «den nye Kyoto-avtalen» blir skrinlagt, at all handel med klimakvoter, samt klimaavgifter på flyreiser, etc. droppes, at planen om bygging av renseanlegg på Mongstad, samt alle andre klimatiltak blir avsluttet omgående. Alt dette har ingen hensikt og er utelukkende bortkastede penger, tid og ressurser.

I stedet bør leseren sette seg vel tilrette i godstolen, fyre kraftig på peisen nå i kulden og slappe av med et glass øl eller en drink med CO2-holdig mineralvann.

Begrensing av CO2-utslippene kan du rolig glemme - for godt !

Men politikerne får en stor og viktig job å gjøre med å reversere alle de meningsløse klimatiltakene.

Av Eirik H. Devold, medlem av Klimarealistene

Har du et innlegg i klimadebatten? Send det til ansvarlig redaktør Stein Ove Haugen