Næringsliv

Selvpublisering av bøker – fordeler og ulemper

Med ny teknologi er det enklere å publisere selv. Det kan gi mer innflytelse på sluttproduktet og større inntjening. Men hva kreves? Hvilke juridiske problemer må løses?  

Advokat/partner Mathias Lilleengen, Bing Hodneland advokatselskap DA. Foto: Selskapet

Advokat/partner Mathias Lilleengen, Bing Hodneland advokatselskap DA. Foto: Selskapet

Artikkel av: advokat/partner Mathias Lilleengen, Bing Hodneland advokatselskap DA.
25. februar 2017 - 08:38

John Locke bader i royalty

I 2011 nådde forfatter John Locke, nei ikke filosofen, ikke karakteren i tv-serien, men krimforfatter John Locke, over 1 million solgte e-bøker. Locke publiserte e-bøkene selv gjennom Amazons Kindle Direct Publishing. Han ble styrtrik.

Det er flere eksempler på bøker som først ble selvpublisert med suksess, før de ble utgitt på nytt av et etablert forlag, f. eks Fifty Shades of Grey-trilogien, og science fiction romanen The Martian (senere filmatisert med Matt Damon i hovedrollen).

Hvorfor gjør ikke alle det?

Selvpublisering har tradisjonelt blitt ansett som en siste utvei for refuserte forfattere, se for eksempel The Greek Seaman (https://en.wikipedia.org/wiki/The_Greek_Seaman). Dette er i endring. Fordelene med å publisere selv, foruten at man faktisk får noe utgitt, kan sammenfattes i at forfatteren får frihet til å bestemme selv og muligheten til en større andel av inntektene. Så hvorfor velger ikke alle selvpublisering?

Selvpublisering = selvplaging?

Mange av de tekniske og praktiske oppgavene med publisering som tradisjonelt har vært utført av forlag kan i dag i stor grad løses gjennom direkte avtale med tjenesteleverandører. Det gjelder både trykk av papirbok og produksjon av e-bok. Det eksisterer forskjellige norske og utenlandske tilbydere som utfører disse tjenestene mot betaling. Det er også mulig å innhente bilder og illustrasjoner fra bildebyråer o.l., og man kan inngå avtaler direkte med bokdesignere. Det er imidlertid vanskeligere å få en grundig redaksjonell gjennomgang av teksten uten et forlag, selv om det er mulig å innhente uttalelser om manuskriptet fra freelancekonsulenter.

Det er også mulig å markedsføre og distribuere boken på egenhånd, men det er vel relativt sjelden at dette gjøres bedre av forfatter enn forlag. Forlagene har et apparat som sikrer en god og kostnadseffektiv markedsføring og distribusjon. De fleste distributører setter priser basert på volum. En selvpubliserende vil ha lavere volum, og derfor ha en dårligere forhandlingsposisjon enn forlagene.

Det er også klart at en selvpubliserende løper en mye større økonomisk risiko enn en forfatter som blir antatt av et forlag. Hos forlaget får forfatter forskudd etter normalkontrakten, men en selvpubliserende må vente på inntektene fra salg. En selvpubliserende nyter sjelden godt av litteraturstøtteordninger. Norsk Kulturråd vurderer meget få – om noen - selvpubliserte bøker for innkjøp. Selvpublisering gir som regel heller ikke grunnlag for stipend fra forfatterforeningene.

I tillegg til de tekniske og økonomiske utfordringene, møter man som selvpubliserende dessuten noen juridiske problemstillinger.

Plagiat

Alle er vi inspirert av noe, og ved utviklingen av en tekst vil man alltid, enten direkte eller indirekte, bygge på andres tekst. Bad artists copy. great artists steal, sa visstnok Picasso. Grensen er ikke juridisk sett akkurat der, men det ligger noe i utsagnet.

Åndsverkloven gir opphavsmannen til en tekst enerett til sitt verk i opprinnelig eller endret skikkelse. Om du gir ut noe som i realiteten er en annens tekst i endret skikkelse, foreligger det en opphavsrettskrenkelse (populært kalt plagiat). Forutsetningen er at det som påstås ettergjort er opphavsrettslig vernet. Ideer er fri. Det er ikke ulovlig å la seg inspirere av andres ideer. Rene faktaopplysninger også frie.

Tekst er som regel vernet i 70 år etter det året opphavsmannen døde. Fotografier som ikke har vern som åndsverk er vernet i 15 år etter utløpet av fotografens dødsår, men uansett i minst 50 år etter at bildet ble tatt. Hvis man ettergjør et verk hvor opphavsretten har løpt ut, foreligger det ingen opphavsrettskrenkelse. Men om noen legger seg veldig tett opptil en tekst fra Henrik Ibsen, sier man at det i kunstnerisk forstand er et plagiat, selv om det kan være lovlig.

Sitat

Man må som hovedregel ha samtykke fra opphavsmannen før man kan bruke en annens tekst. Men det finnes unntak. Åndsverkloven § 22 kan gi grunnlag for bruk uten vederlag og samtykke, men krever at sitering skjer i samsvar med god skikk og kun i den utstrekning formålet betinger. Dette innebærer som et minimum at sitatet plasseres i en viss kontekst, og at man ikke tar mer enn nødvendig for å få frem poenget sitt. Utlegging av flere sider av en bok uten at verket diskuteres eller settes inn i en egen kontekst vil normalt ikke dekkes av sitatretten, og vil da være ulovlig. Tradisjonelle forleggere vil som regel ha retningslinjer, og de vil være villig til å forsvare utgivelsen mot påstander om ulovlig sitering. For mange selvpubliserende vil det være en stor risiko forbundet med å hvile tungt på sitatretten.

Uansett om du har fått samtykke eller bruker sitatretten, krever åndsverkloven at skal kilden alltid angis “slik som god skikk tilsier”. Her syndes det ofte av selvpubliserende.

Bilder

Du kan ikke benytte et opphavsrettslig vernet bilde eller en illustrasjon for å illustrere din egen tekst, uten å be om samtykke. I forlag er det medarbeidere som klarerer ut slike rettigheter for bruk. Kjøper du bilder og illustrasjoner fra et bildebyrå, vil fotografens rettigheter være klarert ut, men ofte ikke rettighetene til den som er avbildet på et personbilde. Bruk av personbilde krever samtykke både av fotograf og den som er avbildet dersom bruken ikke oppfyller et av unntakene i åndsverkloven § 45c.

Det er også mange nettsteder på internett med gratis materiale, eller materiale under Creative Commons- eller lignende vilkår. I praksis kan det imidlertid være vanskelig å avgjøre om det er fritt eller ikke. Det at du finner noe og kan laste det ned fra internett, betyr ikke at det er fritt frem.

Personvern

Forfattere som skriver om andre mennesker på måter som kan oppleves støtende, vil kunne bli møtt med anklager om ærekrenkelser. Med ærekrenkelser siktes det til utsagn som krenker en persons selvaktelse og omdømme. I praksis er vernet mot ærekrenkelser et vern mot urettmessige beskyldninger. Sanne ærekrenkelser er som hovedregel rettmessige. Det er de udokumenterte beskyldningene som er rettslig problematiske.

En annen side av personvernet er vern mot krenkelse av privatlivets fred. «Privatlivet» er en rettslig standard og dermed ikke skarpt definert. Kjernen i begrepet er opplysninger om folks mer intime, private forhold, men også opplysninger om hva folk foretar seg i sine videre sosiale relasjoner, som privatpersoner, er i utgangspunktet vernet mot offentliggjøring.

Også selvpublisister er underlagt disse rettslige rammene, og de er ansvarlig på samme måte som en forfatter som gir ut på et forlag. For sistnevnte utgivelser vil som regel forlag og forfatter stå solidariske sammen i en eventuell rettssak. For selvpubliserte bøker er dette spørsmålet ikke avklart. Tjenestetilbydere som bidrar til utgivelsen vil rutinemessig fraskrive seg ansvar i avtalen med den selvpubliserende, men det er ikke avklart hvor langt slike ansvarsfraskrivelser står seg overfor den krenkede part.

Håndhevelse av rettigheter

Også selvpubliserende må håndheve sine rettigheter. Ovenfor andre som gjør inngrep som beskrevet ovenfor, men også ovenfor salgskanaler og andre som benytter eller ønsker å benytte teksten. For e-bøker og annen digital publisering er man særskilt sårbar for ulovlig kopiering (piratkopiering). For lovlig bruk er det kontraktshåndtering og annen oppfølging, mens det for ulovlig bruk kan være snakk om rettslig forfølgning.

Rettighetsforvaltning er en muskel som forlagene jevnlig trener. Uten et forlag i ryggen kan det være krevende for en selvpubliserende å håndheve rettigheter, ikke minst å forfølge andres inngrep. Uansett om det er snakk om en e-bok eller en papirbok, stans av salg av en bok er en lang og krevende prosess.

Sjekkliste

Når det gjelder en selvpublisert utgivelse, kan det være klokt å søke juridisk bistand, særlig om svaret er ja på et eller flere av følgende spørsmål:

  • Har manuskriptet allerede blitt refusert av et forlag? Hvorfor?
  • Identifiserer teksten levende personer, selskaper eller organisasjoner?
  • Inneholder teksten faktiske opplysninger som kan skade rykte/renommé?
  • Inneholder teksten påstander eller insinuerer at noen andre enn deg selv har begått eller vært utsatt for en forbrytelse, oppført eller vært utsatt for noe uetisk eller umoralsk (barnemishandling, utroskap, samvær med kriminelle o.l), utvist inkompetanse, uansvarlighet eller uegnethet (alkoholisme, narkotika), eller gir private opplysninger (adresser, telefonnummer, tro, seksuelle preferanser, sykdomsbilde)?
  • Inneholder teksten noe som kan være særskilt sårende av andre grunner for en identifiserbar person?
  • Inneholder boktittelen andres varemerke, firmanavn, eller er den lik tittelen på en allerede utgitt bok?
  • Henter teksten fra andres opphavsrettslig beskyttede materiale?
  • Benyttes sitat utover et par linjer sitert fra et dikt eller en sang? Mer enn et avsnitt fra et publisert brev eller annen tekst? «Bildesitat»?

Talentutvikling

Med økt omsetning av e-bøker (i dag utgjør digitale utgivelser fortsatt mindre enn 10 prosent av det totale bokmarkedet i de fleste ikke-engelsk språklige land), er det å forvente at andelen av selvpubliserte bøker vil øke. Men selvpublisering vil neppe overta helt. Til det er det fortsatt for mange utfordringer knyttet til å publisere. Ser man bort fra enkelte teknisk og praktisk begavede forfattere som ikke skyr en utfordring, er det å anta at de fleste forfattere foretrekker å skrive fremover å utgi bøkene selv. Bøker utgitt på anerkjente forlag får mer oppmerksomhet hos leserne. Selvpublisering vil imidlertid mest sannsynlig øke i omfang, da det fungerer som en kanal for skribenter uten forlag og en arena for rekruttering av skribenter og forfattere. 

En forfatter som gir ut på et tradisjonelt forlag nyter godt av oppfølging underveis. En selvpubliserende vil sjelden ha til hensikt å krenke andres rettigheter, men vil gjennom å være alene om utgiveroppgavene være mer eksponert for å begå feil. En juridisk vurdering vil ikke alltid kunne gi svar på om noe er tillatt eller ikke, men det vil demonstrere aktpågivenhet hos den selvpubliserende. Noe som alltid er bra.

Artikkelen er skrevet av advokat/partner Mathias Lilleengen, Bing Hodneland advokatselskap DA.