Slik lager vi 400-listen

For 26. gang har Kapital gleden av å presentere listen over Norges 400 reelt rikeste. Prosjektet handler om store tall, men også om norsk næringsliv, mennesker, makt og maktstrukturer. Utgangspunktet for arbeidet er en stadig mer omfattende database med i overkant av 1.200 mulige kandidater, komplett med opptegnelse over hva de eier og hvordan dette tidligere er vurdert, fortrinnsvis med egne og til dels svært omfattende regneark. Å anslå formuene til alle disse personene er ikke gjort i en håndvending. Listen du nå holder i hendene er et produkt av flere måneders tidkrevende og nitid grave- og detektivarbeid, samt en god porsjon finansanalyse. Gjennom hele året samler vi opplysninger om formuer og selskapsverdier. Når vi så går i gang med årets verdivurderinger, gjenstår omtrent ett årsverk – eller snarere nesten to – om man regner med all kvelds- og helgejobbingen som går med frem mot deadline for å koke den lange listen ned til kun 400 navn. Men hvordan bestemmer vi oss egentlig for akkurat hvem som i år er rike nok til å komme med? Og hvordan verdsetter vi formuene deres? For best å forklare dette har vi samlet sammen de hyppigst stilte spørsmålene vi får fra de rike selv, så vel som andre Kapital-lesere. Svarene får du her.

Se hele listen her

Kan dere ikke bare kikke i ligningslistene?

Nei. Mens vi baserer våre anslag på markedsverdier, bruker skattemyndighetene formuesverdier (eller ligningsverdier som det het før). Kapitals liste over landets rikeste går ut på å finne de virkelige formuene til landets mest bemidlede, og i så måte er ligningstallene både misvisende og meningsløse. Vår taksering handler i stor grad om å finne den reelle verdien av egenkapitalen i alt personene eier, fra aksjer og eiendommer til skip og andre investeringer. Kapitals liste er altså ikke en opplisting av hvilke midler den enkelte disponerer på sin bankkonto, men snarere en oversikt over privat eierskap, kontroll og makt i norsk næringsliv.

Hvilke kilder bruker dere?

Vi pløyer årlig igjennom flere tusen resultatregnskaper, balanser og noter. Vi har også vært i kontakt med talløse muntlige kilder, sjekket nyhetsarkiver, informasjon fra Brønnøysundregistrene, aksjonærlister, eiendomsregistre, kursdata, samt finansdatabaser fra leverandører som FactSet. I tillegg benytter vi VesselsValue.com, som er en leverandør av verdianslag på tank-, bulk-, container- og offshorefartøy. Hvert år får vi kartlagt litt mer av innmaten i private selskaper, men det er fortsatt verdier vi må benytte skjønn for å fastslå. Utgangspunktet er nesten alltid et årsregnskap, men ofte har markedene og verdiene endret seg fra regnskapet ble avlagt. Da må vi oppdatere verdiene, som for eksempel ved å finne hvordan lignende aktiva verdsettes på børsen.

Hvor sikre er dere på anslagene?

Det finnes ingen fasitsvar. Å gjøre verdivurderinger er nemlig en subjektiv sport, og det utøves mye forretningsmessig skjønn. Én ting er nemlig teorien. Noe helt annet er de konkrete spørsmålene som må besvares underveis. For hvordan priser man egentlig et selskap med lite informasjon i notene og en stilltiende eier? Og hva hvis eiendelene ligger plassert i holdingselskaper i et eller annet skatteparadis?

Det sier seg selv at dette ikke er eksakt vitenskap, men vårt beste skjønn, og vi setter således aldri to streker under noe beløp. Likevel tør vi påstå at de med god margin er de beste anslagene som er å oppdrive over rike nordmenns formuer.

Hvilke verdsettelsesmetoder bruker dere?

Regnestykkene inkluderer alt fra multippelanalyse til diskontering av kontantstrømmer og sum of the parts-analyse. Akkurat hvilken metode som brukes når avhenger veldig av bransjen. Der det foreligger en markedsverdi, som for børsnoterte selskaper, benytter vi denne uavhengig av hva selskapene selv måtte mene de er verdt. I denne sammenheng har markedet alltid rett, og vi justerer ikke for eventuelle likviditetsrabatter som markedet priser inn. Har vi med unoterte investeringsselskaper å gjøre, er jobben ikke like enkel. Kanskje er det et konsern med datterselskaper i flere ledd? Da må vi sette sammen informasjonen som i et puslespill. Vi finner bokført verdi for hver post, og setter inn reell verdi for eiendom, børsnoterte aksjer eller hva det nå gjelder.

Ser dere på resultatregnskapet eller balansen?

Det kommer helt an på bransjen. Når det gjelder handels- og produksjonsbedrifter, er det ingen tvil om at vi må fokusere på resultatregnskapet, etter eventuelt å ha skilt ut balanseverdier som ikke behøves for driften, for eksempel eiendommer man har investert i. Men det finnes dessverre ingen entydig metode. Hovedregelen er grei nok: Vi sjekker hvilken metode som er gjengs i bransjen. Noen bruker P/E, og da gjør også vi det. Noen bruker kanskje P/S, og da gjør vi det samme. Og så videre. For eiendomsselskaper, derimot, gir bokført overskudd ingen eller liten mening. Det skyldes dels store avskrivninger, dels verdiutvikling som ikke fremgår av regnskapet. Jobben gjøres i balansen, og vårt mål er å finne markedspriser på alt vi takserer.

Tar dere høyde for private verdier?

Private eiendeler som bolig, hytte, biler og båter tar vi med i den grad vi vet de er så kostbare at det gir klare utslag i summen, som for eksempel John Fredriksens herskapshus i London, som kan være verdt over 1,5 milliarder kroner. The Old Rectory dekker 12 mål og ligger i Old Church Street. Knapt noen privateiendom i London er i samme klasse. Fredriksen betalte noe over en halv milliard kroner i 2001. Bare tre år senere skal en russer ha stått i porten og tryglet Fredriksen om å selge. Budet skal ha vært friske 1,2 milliarder kroner. Likeledes sikret eiendomskonge Ivar Tollefsen seg i fjor en spektakulær eiendom på Mallorca. Ifølge Se & Hør skal eiendomskongen ha betalt svimlende 650 millioner kroner for prakteiendommen ved Port de Pollença. Den må selvsagt med i regnestykket. Akkurat som de enorme kunstsamlingene som enkelte på listen besitter.

Herskapshus i London: Boliger, hytter, biler og båter tar vi kun hensyn til dersom de er så kostbare at det gir klare utslag i totalformuen. Et eksempel er John Fredriksens The Old Rectory, som kan være verdt over 1,5 milliarder kroner. Foto: Rex

Gustav Magnar Witzøe er Norges rikeste. Hvorfor står ikke han på Kapitals liste?

Det skyldes enkelt og greit at vi lar pengene følge makten. Mange av landets rikeste har formelt sett gitt bort store deler av formuen til barna i form av forskudd på arv. Likevel er det den eldre generasjon som dominerer på listen, ettersom disse ofte fortsatt sitter på makten gjennom stemmerike A-aksjer. Gustav Witzøe har overført eierskapet i Salmar til sin sønn Gustav Magnar Witzøe, men sitter fortsatt selv på kontrollen. Og så lenge han gjør det, lar vi formuen tilordnes ham.

Hvis det er tydelig at førersetet er i ferd med å bli en sovesofa, gjør vi så gjerne et unntak, men hovedregelen er at vi følger kontroll og ikke formalia. Dermed må våre tall oppfattes som familieformuer, ikke personlige formuer.

Hvorfor opererer andre medier med helt andre tall enn dere?

Vi kan ikke gå god for andre anslag enn våre egne, men dette kan være knyttet til en eller flere faktorer. Andre medier benytter andre kilder, som har mer eller mindre detaljert informasjon om formuen, og kan benytte annen verdsettelsesmetodikk. Så er det tidsaspektet. Vi prøver å komme med et mest mulig oppdatert verdianslag, men finansmarkedene endrer seg fort, og dermed kan mange formuer ha endret seg bare få uker senere. Til sist har vi våre egne og helt bevisste regler for tilordning av verdier, fremfor faktisk fordeling av aksjer.

John Fredriksen er kypriot. Hvorfor står han på deres liste?

Fordi han fortsatt er nordmann i våre øyne. Mange på listen er skatteflyktninger og har bosatt seg i utlandet for å skjerme formuen for store beløp i skatt hvert år. Men mange er likevel omtrent akkurat like aktive i norsk næringsliv som før. Kroneksempelet er nettopp John Fredriksen, som har gjort kypriot av seg, men som likevel er den viktigste privatinvestoren på Oslo Børs. Ifølge skattemyndighetene er han ikke norsk. Vi mener at han er det.

Emigrasjon trenger for øvrig ikke bare ha med skatt å gjøre. Det finnes personer på listen som både bor, og driver mesteparten av businessen sin, i utlandet. Kriteriet er at de må ha en viss kobling til Norge eller norsk næringsliv. Motsatt er det også personer på listen som er født og er statsborgere i andre land, som har flyttet til Norge og driver her. Et utenlandsk pass er således ingen hindring for å bli en av “våre” rikinger.

Se hele listen her

Hvorfor svinger formuene så mye fra år til år?

Kapitals tallknusere forsøker hvert år å presentere et så oppdatert og riktig verdianslag som mulig, basert på den informasjon vi til enhver tid har tilegnet oss. Vet vi mer i år enn i fjor, så skjuler vi det ikke, men oppdaterer anslagene med den nye informasjonen. Dessuten svinger markedene fra år til år, og slike trender får utslag i verdiene som presenteres. Anslagene som presenteres i denne utgaven, skal i størst mulig grad gi et uttrykk for formuesverdiene pr. 1. september 2023, da vi satte deadline for listen.

Det har vist seg at formuesutviklingen for listen totalt sett samsvarer godt med svingningene på Oslo Børs. Det mener vi er et uttrykk for at Kapitals liste over de 400 rikeste på et aggregert nivå er godt synkronisert med de relevante utviklinger i hver enkelt bransje.

Flittige studenter: Årets utvalgte junioranalytikere. Bak f.v.: Viktor Græe, Helene Clara Moen, Ole Ebeltoft Huglen, Herman Olsen Bruvik, Kristoffer Mathisen Strøm, Nora Brath Ingerø. Foran f.v.: Lars Hestetun Slåke, Frans Rossiné og Erik Pettersen. Foto: Iván Kverme

Hvem lager listen?

Bak produktet “Norges 400 rikeste” står en samlet, dreven redaksjon. I tillegg setter vi hvert år sammen et team av nøye utvalgte, dyktige økonomistudenter som knuser tall dag og natt – flere uker i strekk. Årets utvalgte, alle studenter ved Norges Handelshøyskole, har vært (i alfabetisk rekkefølge): Nora Brath Ingerø, Herman Olsen Bruvik, Viktor Græe, Ole Ebeltoft Huglen, Helene Clara Moen, Erik Pettersen, Frans Rossiné, Lars Hestetun Slåke, Kristoffer Mathisen Strøm.