Dørvakten som bygget eiendoms- og restaurantimperium

Når alle varsellamper lyser rødt og han blir fortalt at noe er umulig, blir Simon Simonnæs ekstra trigget. At noen sier nei, nekter han å ta for god fisk.

– Jeg synes alt er ekstra gøy når noe er helt umulig. For meg er det helt utenkelig at jeg ikke skal komme i mål. Kanskje treffer jeg noen hindringer på veien, men da tar det bare litt lengre tid, sier den 49 år gamle energibunten. Hans timeplan med 186 centimeter muskler starter klokken fire om morgenen og slutter som et drømmebarn; med mindre enn ti sekunders innsovningstid klokken halv ti, syv dager i uken.

Vi møter ham på restaurant Sumo i Bjørvika, en restaurantkjede han grunnla i Bergen i 2012. For det var aldri et alternativ å starte én restaurant. Sumo nummer elleve åpner i Tromsø neste uke, og uken etter åpner Sumo nummer tolv på Karl Johan. Simonnæs er i tillegg stor investor i en rekke selskaper.

Med grå joggebukse, burgunderrøde Converse og en strikkejakke er det ikke lett å tippe at han har omsatt for nærmere to milliarder kroner siden han valgte entreprenørveien. Skjønt at han skulle få mulighet til å velge noe som helst i livet, var nærmest usannsynlig. Han gir beskrivelsen «Løvetannbarn» et ansikt. Stemmen brister når han snakker om oppveksten, født av norske foreldre, i Europas største havneby Rotterdam. Der drev de en drikkebule for sjøfolk. Moren døde av kreft da Simonnæs var tre år. Etter et halvt år som alenefar i de langt fra optimale omgivelsene for en liten gutt, fant faren ut at junior skulle sendes til farmor i Bergen. De hadde ikke møtt hverandre før, og pjokken snakket heller ikke norsk.

– Jeg hadde et bilde av bestemor i baklommen, slik at jeg kunne finne henne da jeg kom på Flesland.

Bestemor var født i 1917 og hennes barneoppdragelse hadde for lengst gått ut på dato seksti år senere. Det var tukt og beinhard disiplin.

– Det var vanskelig, sier Simonnæs. Øynene er blanke når han forteller om frykten og avstraffelsen som foregikk innenfor husets fire vegger. Da dette kom faren for øret, fikk han beskjed om at han måtte holde ut ett år til hos farmor. Det ville ta tid å avslutte serveringsstedet i Rotterdam, sa han. Og sønnen visste det ikke da, men faren var alkoholiker, så han måtte også slutte å drikke før han kunne komme hjem til Bergen og ta vare på sin eneste sønn. Drikkingen var en type selvmedisinering for å orke å drive sjappa, for faren var introvert og ingen festkar.

– Fjorten dager før han skulle komme hjem for å ta vare på meg, gikk han på sin stambar i Rotterdam og ringte i bjellen. På barspråket betyr det å spandere en runde på alle. Han lovet at det skulle bli hans siste runde. Og slik ble det. Han sluttet å drikke der og da. Min far holdt alltid ord. På gravsteinen hans står det: «Her hviler det en mann av ære – han holdt alltid ord». Slik definerer jeg også meg selv. Å være mann av sitt ord ser jeg på som eksistensielt.

Genialt grep med ukelønn

– Hvordan ble livet da din far kom hjem?

– Det tok en annen vending. Jeg var privilegert med ham. Han var belest, intellektuell, spilte sjakk, lyttet til klassisk musikk og hadde masse praktisk livserfaring. Han lærte meg mye ingen skole i hele verden kunne lært meg.

Simonnæs tar en pause. Svelger tungt og før han fortsetter med skjelvende stemme:

– For første gang i livet, da jeg var 19 år, ville jeg heller ikke lenger finne meg i at også min far skulle tvinge meg til taushet til å adlyde når vi var uenige. Han så noe i øynene mine han aldri hadde sett før. Han satt seg stille ned og tårene hans trillet. Etter en lang stund sa han: Jeg har forberedt deg på et liv alene. Jeg trodde ikke jeg skulle leve så lenge. Jeg har oppdratt deg til og forberedt deg på å leve på egenhånd, og jeg er ikke i tvil om at du greier det, men har jeg gjort litt mye ut av det? Han synes nok jeg var blitt vel hard.

For han satt krav til guttungen. Ingen tvil om det. Som åtteåring måtte han skrive sin egen selvangivelse. Han hadde tjent mye penger på salg av pins for Redningsselskapet, og det var ingen hjelp å få. Som tolvåring jobbet han som pikkolo på et hotell i Bergen. Da han våknet en søndag morgen full av feber og skulle på vakt, ringte han og sa han var syk.

– Far kom til sengen og ble helt svart i øynene og lurte på om jeg ikke var riktig klok. Hotellet hadde jo ingen reservepikkoloer i skapet en søndag morgen, og hele korthuset ville rase om jeg ikke møtte på jobb. Da var det ingen bønn, inn med febernedsettende og møte opp på jobb. Premien etterpå var god middag og tidlig i seng.

– Han hadde en annen måte å premiere på også…

– Ja, og der var han genial! Jeg pleide å få ukelønn, men hadde en tendens til ofte å tjene penger på egenhånd også. Farmor stoppet ukelønnen når jeg hadde egne penger. Fordi jeg på et tidspunkt hadde tjent egne penger da pappa overtok omsorgen, spurte jeg ham ikke om ukelønn den uken. Da ble han helt paff.

– Hvorfor?

– Han sa at de fleste på min alder ville sparke fotball og spise is. Fordi jeg viste et positivt initiativ, ville han ikke straffe det med å ta bort ukelønnen. I stedet valgte han å gjøre det omvendt; vanlig ukelønn de ukene jeg ikke jobbet og dobbel ukelønn da jeg hadde annet arbeid.

Ingen applaus for dørvakt-valget

Simmonæs var særdeles skoleflink. Og med mange jurister i familien var det videre utdanningsløpet lagt. Forberedende til jussen var gjennomført og første dag på lesesalen var over.

– Der var det dørgende stille. Det eneste jeg hørte var knirking i matpapir og lokk på termoser som ble åpnet og lukket. Da tenkte jeg at seks år på denne lesesalen ikke kom til å gå selv om jeg har selvdisiplin nok til å fullføre. Jeg følte meg som et dyr i bur.

Han ga opp etter to dager, men ville ikke skuffe sin far og droppe ut av skolen. Da falt valget på noe kjappere: to år med eiendomsmeglerstudier på BI. Han var sjelden å se på forelesninger. Eiendomsmeglerspiren jobbet med vakthold ved siden av studiene. Likevel ble han innkalt til et tredjegangsintervju for Notar. Samme dag, i 1995, ringte de fra Olav Thon Gruppen og tilbød ham å være med på en vaktholds-oppstart. Det var da hans reise som selvstendig næringsdrivende begynte.

– Jeg hadde mye mer lyst til å være min egen lykkes smed enn å gå med dress og slips og selge hus. Det var et stolt øyeblikk i familien, da jeg som var så skoleflink, skulle holde på med faenskap om natten og bli dørvakt, sier Simonnæs ironisk.

Men kremmeren sto jo ikke bare i døren. Han tenkte videre på hva oppdragsgiver ønsket. Det var neppe god butikk å holde gjestene på utsiden av døren. Av sin tidligere sjef og mentor, bokseren Erling Engh, hadde han lært at dørvaktrollen ikke lenger skulle være ensbetydende med gorillaer som knapt kunne stave navnet sitt. Taktisk kommunikasjon og service kom på dagsorden.

– Mange utesteder hadde også problemer med toalettene. Ofte fordi lommetyver gjemte bevismateriale i vannlåsen eller bare regelrett hærverk. Da måtte utestedene stenge til det var fikset, og de gikk glipp av inntekter.

Vaktvesenet AS drev han sammen med Bård Trones som også var rørlegger. Løsningen ble at de hadde alt utstyr i bilen og fikset toaletter på kort tid.

– Vi kunne ta hysterisk betalt. 7.000 kroner for ti minutter. Likevel var oppdragsgiver fornøyd og vi var fornøyde. Snakk om vinn-vinn, mimrer den tidligere dørvakten.

Kreativiteten stoppet ikke der. I tillegg til vakthold og vedlikehold, måtte utestedene også ha renhold, så Simonnæs kjøpte et lite vaskefirma.

– Innsalget var enkelt. Vi hadde jo allerede vektertjenester og vedlikehold, og hadde alt å tape hvis vi ikke gjorde vaskejobben skikkelig. Hos 95 prosent av kundene fikk vi renholdet også, og deretter har det bare ballet på seg.

Banken sa nei

Med ballet på seg mener Simonnæs bigeskjeften eiendom. Den første leiegården kjøpte han i forrige århundre, på en tid han mener at det nærmest var umulig ikke tjene penger på dette, med renter som gikk nedover og en etterspørselpil som pekte motsatt vei. Det ble merkjøp og restaurering av eiendommer, og på midten av 90-tallet gikk han inn i restaurantbransjen. Nå har Simonnæs Holding 42 datterselskaper og over 500 ansatte.

– Alle mente jeg var gal da jeg skulle starte restaurantkjede. De hylte og skrek om konkurser, svarte penger, ansatte som stjal og ikke møtte på jobb, og så videre. Det trigget meg, men da jeg kom i banken, fikk jeg nei. Danske Bank sa jeg ikke fikk lov til å være næringskunde hvis jeg opererte i restaurantbransjen. I andre banker fikk jeg beskjed om at ratingen i datamaskinen ble dårligere. «Computer says no». Jeg fikk låne litt penger, men ikke til restaurantdrift.

Simonnæs slår oppgitt ut med armene:

– Det bankene sa stemmer jo ikke. Restaurantkjeden Egon har jo trykket penger siden oppstarten, og McDonald’s tjener også gode penger. De tre jentene som opprinnelig sto bak Olivia-kjeden også. Det var åpenbart bare tøys at det er umulig.

I fjor omsatte restaurantkjeden Sumo, etter en vekst på 32 prosent fra året før, for 244,5 millioner kroner og endte på et resultat før skatt på 26,1 million kroner.

Senere i år åpner den fjortende Sumo-restauranten i Sandnes, så er det store spørsmålet om den femtende blir i Norge eller i Hamburg.

For to år siden solgte Simonnæs 52 prosent av aksjene i Sumo til Herkules Capital. Anslått verdi på aksjene var 180 millioner kroner. Det var etter sigende ikke nødvendig, men høyst frivillig. Simonnæs ønsket kompetanse han ikke har i eget hus, og gjennom Herkules Capital følger også et samarbeid med Adriano Capoferro. Han har gjort masse etableringer tidligere med blant annet Deli de Luca og Espresso House i mange land – også Tyskland – så han hadde all erfaringen de manglet.

– Når jeg ser hva vi har fått til med 5 millioner innbyggere i Norge, kan tallene bli helt hysteriske med 90 millioner i Tyskland. Vi har klokkertro på eget konsept. Vårt formål er å vokse. Vekst for å skape flere arbeidsplasser slik at de ansatte kan nå sine mål. De må føle seg trygge, sett og ivaretatt.

Igjen har Simonnæs nærmest blitt idioterklært, men faktum er at han har skapt en hær som er til å stole på:

– Å eie sin egen bolig gir fundamental trygghet. Mine ansatte skal vokse opp i et trygt, lekent og omsorgsfullt miljø, og i tolv år har jeg hjulpet mange titalls ansatte med alt fra egenkapital, forstå boligmarkedet og betydningen av beliggenhet, norsk bankvesen, bonusavtaler et cetera. Og jeg har kausjonert personlig. Mine elleve siffer. Folk tror jeg ikke er riktig klok, men vet du hva? Ikke én eneste gang har jeg fått purring fra en eneste bank. Gjett om jeg har lojale medarbeidere? For å få tillit må du gi tillit også. Så vanskelig og så enkelt.

Liker det enkle i livet

Vi er i ferd med å avslutte og idet vi reiser oss, sier Simonnæs:

– Jeg er helt sikker på at Envir, som jeg eier 90,1 prosent av, blir det neste store.

– Nok en restaurantkjede i tillegg til Cartels og Sumo?

– Nei, det handler om håndtering av jord med biologisk forurensning. Det er en ny bransje for oss. Mange av de store miljøselskapene i Norden er eid av PE-fond. Hvor mye av dette handler om miljø, og hvor mye om penger? PE-fond er ikke interessert i å lesse på med kostnader, men du må drive med utvikling, ellers kan du ikke påberope deg å ha tilstrekkelig miljøfokus.

Simonnæs forteller at lille Envir, som omsatte for 86 millioner kroner med et plussresultat på drøye 7 millioner kroner i fjor, er pioneren i å finne en ny løsning for jord med biologisk forurensing. Primært handler det nå om de mye omtalte og svært skadelige planten Parkslirekne som tar fullstendig overhånd og skiller ut kjemiske stoffer som hemmer veksten av andre planter. Nå har den fått status som problemart.

– Løsningen nå er at alt blir kjørt på et deponi og gravd ned. Og det tar jordkloden 1.000 år å lage én centimeter med jord, så deponering av jord gir jo null mening! Envir samarbeider med Soil Steam og vi kan ta imot jord, kjøre den gjennom maskinen og komme rent ut i den andre enden.

– Eller bare fortsette å kjøre til nærmeste deponi…

– Nei, EU-trollet kommer nærmere, og EU-taksonomi vil da kreve at ingen kan tilby deponering av jord billigere enn vi kan behandle den fordi alt skal være sirkulært om mulig. Fra 1. januar neste år blir matavfall i restavfallet forbudt. Fra 1. januar 2025 blir tekstiler i restavfall forbudt. Det kommer også til å bli forbudt å deponere jord, så du trenger ikke lure på om dette blir morgendagens butikk, sier mannen som er opptatt, som sin far, av å holde ord. Også nå. Han er derimot ikke opptatt av penger til personlig forbruk:

– Jeg skal ikke kjøpe yacht eller hus på Rivieraen. Jeg vil fortsette å skape med andre og for andre. Jeg har en gammel snekke. Den gir enkle gleder med folk jeg er glad i. Med en porsjon fiskekaker i snekken er livet maksimalt. Det er ikke vanskeligere enn det.