Det har i mange år vært stor etterspørsel etter kloke IT-hoder. Pandemien, som har forsterket digitaliseringsprosesser i hele landet, har gjort etterspørselen enda større. For å møte behovet for økt digitalisering har både privat næringsliv og offentlig sektor ta i bruk en horde av IT-konsulenter. Derfor ser vi også at de store IT-konsulentkjempene som Atea, Tietoevry og deres konkurrenter gjør det svært bra på Finansavisens oversikt.
Det er jo kjempebra det – for aksjonærene, vel å merke. De børsnoterte IT-konsulentselskapene har hatt en formidabel kursutvikling de siste årene og skapt milliarder i aksjonærverdier. Men hva med de ansatte i selskapene som skaper disse verdiene, sitter de igjen med riktig andel av fortjenesten?
Modellen til et typisk IT-konsulentselskap er ganske enkel: Man leier ut konsulenter i en avtalt periode til en avtalt timepris. Et normalt årsverk der man fakturerer 90 prosent av tiden til timepris på 1.200 kroner, betyr en inntjening per konsulent på omtrent 1,8 millioner.
Kostnadssiden er også ganske rett frem. Det er lønn, sosiale velferdsordninger samt noe salg og administrasjon. De fleste konsulentene sitter ute hos kunden, så kontorleien kan i praksis holdes lav. Kort oppsummert tjener konsulenten selv i underkant av halvparten av det konsulenten tjener inn til selskapet.
Ytterpunktene går altså fra det å være selvstendig næringsdrivende hvor man sitter igjen med mesteparten selv, til det å være del av et stort selskap der mye av verdien man skaper går til administrasjon, mellomledere og aksjonærer.
Det kan virke som at valget da er enkelt hvis man er drevet av økonomiske motiver – alle burde være selvstendige konsulenter.
I Boitano har vi alltid ment at det er viktig å eie sin egen kompetanse. I det store og hele velger vi selv hva vi skal gjøre med verdiene vi skaper. At noen skal få meravkastning uten at de tilfører noe verdiskapende synes vi er underlig, og har derfor innrettet oss slik at samtlige 49 ansatte også er medeiere i selskapet.
Kort oppsummert tjener konsulenten selv i underkant av halvparten av det konsulenten tjener inn til selskapet
Så hvorfor er det så mange som likevel er ansatt i de største konsulentselskapene?
Vi har noen teorier: Det er trygt, de store selskapene har utvilsomt en merkevare, de assosieres med kvalitet, leveranseevne og en stabil og god arbeidsplass. Det gjør det lett å takke ja til et jobbtilbud, særlig når man selv ikke har en sterk bevissthet rundt egen timepris eller egen verdi på arbeidsmarkedet.
Når de nyansatte har blitt varmere i trøya er det fortsatt vanskelig å snakke om lønn. For mange er det ubehagelig, og bringer frem refleksjoner rundt ord som rettferdighet, likhet, bidrag, utdanning og dyktighet. Heldigvis har det blitt mer åpenhet. Noen mindre selskaper har lønnskalkulator og forsøker seg på noe mer åpenhet rundt lønn. Men de store selskapene er lukket om sine incentivmodeller.
Når vi diskuterer selskapenes avkastning, er det viktig å huske at IT-konsulentbedrifter ikke har gjort en stor, initial kapitalinvestering. Vi snakker heller ikke her om industribedrifter som investerer i infrastruktur for å muliggjøre noe for andre. Hadde det vært tilfellet, hadde de vært i en helt annen posisjon til å kreve avkastning. De fleste argumenter taler for at det er urimelig at IT-selskapene skal ta så høy margin, ettersom de bare selger sine ansattes kompetanse.
Karl Marx ville at arbeiderne skulle forene seg i klassekampen mot kapitalen. Vi går ikke så langt, for tross alt tjener de fleste IT-konsulenter mer enn gjennomsnittet i Norge. Likevel oppfordrer vi IT-konsulentene sterkt til å tenke gjennom sin egen markedsverdi. Hvordan harmoniserer lønn med opplæring, jobbsikkerhet, og egenutvikling?
Kristine Lund
Grunnlegger og daglig leder i Boitano
