Norge har energikompetanse, bedre enn noen andre, og utdanner studenter som står klare til å redde verden. Hvorfor er det så langt mellom de visjonære selskapene som endrer verden?
De unge, norske visjonære fortjener arbeidsplasser som ikke desillusjonerer dem fra dag én, men som oppmuntrer til originale ideer, og som lar disse ressursene få jobbe med klimautfordringene vi står overfor
I Norge er det heldigvis lenge siden vi gikk bort fra den utskjelte puggeskolen. Elevene våre lærer i dag kritisk tenkning, de stiller de vanskelige spørsmålene og utdanner seg innen fagfelt som vi så vidt har forstått den revolusjonære kraften av. Studentene blir ikke bedt om å bare lære seg de gamle løsningene, men blir utfordret til å finne nye løsninger før de møter det konforme arbeidslivet. Mange går ut av universitetene proppfull av tro på at de skal gjøre en forskjell for kloden, og uttaler selv at det å finne en arbeidsplass som har en visjon de selv tror på, veier tyngre enn de økonomiske insentivene.
De unge, norske visjonære fortjener arbeidsplasser som ikke desillusjonerer dem fra dag én, men som oppmuntrer til originale ideer, og som lar disse ressursene få jobbe med klimautfordringene vi står overfor. Men møtes de unge visjonære med disse mulighetene? Naturligvis er det mange grunner til å flytte på seg, men når vi vet at en fjerdedel av dem mellom 25–35 år byttet jobb i fjor, tror jeg svaret er nei.
Selv om det er naturlig med en utsiling, må vi også konstatere at en rekke av tidligfase-selskapene som jobber med å løse klimakrisen ikke finner investeringsmidlene som er nødvendig for å ta dem fra revolusjonerende idé til revolusjonerende teknologi. De knekker sammen før de har fått vist sitt potensial.
Norske visjoner er i dag på billigsalg, og norske selskaper som vil redde verden snappes opp foran øynene på oss. For oss som ønsker at den globale oppvarmingen skal håndteres med ny teknologi, så raskt som mulig, høres dette i utgangspunktet bra ut. At store selskaper sluker små og raskt implementerer deres løsninger kan være positivt. Det er ingen grunn til å være nasjonalistisk eller å tenke at disse problemene må løses i Norge av norsk kapital.
Gode idéer går tapt hver dag fordi våre brilliante biokjemikere ender med å produsere nytt fòr til merdegående laks, i stedet for å foredle idéen sin for syntetisk protein
Vi løper likevel en risiko ved at de unge visjonære selskapene altfor fort forsvinner inn i tungrodde konglomerater som ser seg fornøyd med at halvgodt er godt nok – eller enda verre; kjøper opp for å bli kvitt en brysom opponent. De visjonære hodene Norge utdanner, kan fort ende med å utvikle teknologi som heller forlenger bruken av miljøfiendtlige løsninger, i stedet for å revolusjonere de bransjene de kunne utfordret.
Gode idéer går tapt hver dag fordi våre brilliante biokjemikere ender med å produsere nytt fòr til merdegående laks, i stedet for å foredle idéen sin for syntetisk protein.
Det tjener oss alle at noen evner å oppdage de føllene som skal bli enhjørninger. De virkelige visjonære idéene må følges helt til døren av noen som har tro på den originale visjonen, og som har ressursene som trengs, for å skalere føllet uten at vi skaper et muldyr på veien.
Anders H. Lier
Gründer og konsernsjef i Propell
