Etter 50 år med iherdig arbeid, stor risikovillighet, utallige konkurser, pantsatte hus og mange søvnløse netter, har norsk lakseoppdrettsnæring vokst frem som en motor og livsnerve i norsk næringsliv. Og det langt ut over de kystnære samfunnene.
Når regjeringen foreslår å innføre økt grunnrenteskatt på lakseoppdrett, er det et skudd i egen fot. I det brede politiske forliket fra 2019, tuftet på mindretallets forslag i Ulltveit-Moe-utvalget, ble det innført en produksjonsavgift for å inndra den antatte grunnrenten i havbruksnæringen – altså en grunnrenteskatt. Videre sørger bruk av auksjonsprinsipper på salg av nye tillatelser at fellesskapet høster den eventuelle superprofitten som er til stede i laksenæringen. Det fungerte utmerket i auksjonene i 2018 og 2020. Aktørene med størst fremtidstro og høyest betalingsvillighet ble tildelt vekst. Dette ga maksimalt vederlag til staten.
Selvskuddet kommer når enda en særskatt blir pålagt i tillegg. Dette vil effektivt senke betalingsvilligheten i auksjonene like for like med effekten av den foreslåtte grunnrenteskatten. Aktører som byr i auksjonen vil ikke betale mer enn de kan forsvare med sin forventning til overskudd etter skatt. Fallende auksjonsproveny viser at tillatelsene er mindre verdt enn før – og det er Havbruksfondet som tar tapet. Med den introduserte uforutsigbarheten fra norske myndigheter, skulle det ikke forundre meg om avkastningskravene blant byderne også er sterkt økende (og dermed faller betalingsvilligheten enda mer).
Hvorfor er næringen da i harnisk over den foreslåtte grunnrenteskatten? Forskjellen ligger i den momentane konfiskeringen av oppspart egenkapital som skatteforslaget medfører. En egenkapital som er bygget over år med stor risikotagning underveis. Verdifallet i den norske oppdrettsnæringen er anslått til 100 milliarder kroner som følge av forslaget til grunnrenteskatt. Dette var kapital som skulle støtte oppunder fremtidige investeringer og vekst i næringen (samt betjene formuesskatten for norske eiere).
Bunnfradraget vil effektivt sørge for en oppblomstring av nye og små oppdrettsselskaper, gjerne finansiert av utenlandsk kapital, som sannsynligvis ikke vil være i stand til å skape de samme fremskrittene og ringvirkningene
Regjeringens påstand om at investeringskapasiteten blir uendret ved at staten blir medinvestor med 40 prosent er i beste fall teoretisk. Når man skal betale 40 prosent av den fremtidige kontantstrømmen som kommer fra eksisterende egenkapital i skatt, inndrar dette egenkapital som aktørene kunne brukt til videreutvikling og vekst. Denne kapitalen vil ikke erstattes av annen kapital over natten. Ryggraden i norsk oppdrettsnæring er innenlandsk industrikapital som har gått hånd i hånd med kunnskap og opparbeidet humankapital. Dette er kapital, bygget over år, som nå delvis konfiskeres av staten. Som følge av innretningen på bunnfradraget, blir i tillegg de store oppdrettsselskapene vingeklippet. Dette er de samme selskapene som har vært, og som vil være, sentrale i utformingen av morgendagens lakseoppdrett. Bunnfradraget vil effektivt sørge for en oppblomstring av nye og små oppdrettsselskaper, gjerne finansiert av utenlandsk kapital, som sannsynligvis ikke vil være i stand til å skape de samme fremskrittene og ringvirkningene.
På sikt vil dette kunne gi svært dramatiske konsekvenser for Norges største fremtidsrettede eksportnæring. Forslaget om dramatisk økt grunnrenteskatt for lakseoppdrett vil være en effektiv stopper for de store vekstambisjonene til sjømatnasjonen Norge.
Magnus Dybvad
Investeringsdirektør i Kverva
(Kverva er hovedaksjonær i SalMar. Red.)
