Reise i resesjonens rike - del 2

Denne artikkelen er en del av en serie på fire, der HegnarOnline tar dere med på en feriereise til ulike deler av USA. Vi ser nærmere både på det rent turistmessige på de stedene vi besøker, men foretar også et lite skråblikk på hvordan den økonomiske situasjonen i landet muligens avspeiles der vi er. Forutsetningene for turen er som følger: Vi kjøper en flybillettpakke fra Norge for drøye 11.000,- som først tar oss til vår stopp én i USA. Derfra kommer vi oss videre til stopp to og tre med bil og båt, før vi igjen flyr videre til siste stopp på reisen. I dag: Stopp 2 - Grand Bahama Island, Bahamas.

I første del av artikkelserien var vi innom South Beach i Miami - les om det her

Etter noen dager med legendariske South Beach i Miami, hvor vi hadde et par regnskyller som åpnet for obligatorisk USA-shopping, hadde vi veldig lyst å ta turen til like legendariske Bahamas i Karibia. Sant og si visste vi ikke så mye om Bamahas, eller Grand Bahama Island var vårt mål, annet enn at en båt frakter amerikanere og andre ut dit hver eneste dag fra Fort Lauderdale, og at det mest sannsynlig også der kom til å være herlig strender og muligheter for lading av batteriene.

Egne erfaring med Bahamas? Del dem med oss her!

Vi hadde henvendt oss i resepsjonen på hotellet vårt i Miami og fått god hjelp der. Nå var turen bestilt og betalt - vårt første møte med Karibia skulle bli en realitet. Nå stusser du kanskje litt, i og med at Bahamas faktisk ikke er en del av USA, og artikkelserien her handler om George W. Bush sitt rike. Men hva er vel bedre når man skal finne ut om amerikanernes vaner og lyser, enn å se hvor de drar på ferie. Og ikke minst hvordan de komme seg dit!

Foto: Caroline Dyrnes

2740 kroner kostet turen vår totalt for to personer. For det fikk vi båttur begge veier, pluss overnatting på et helt straight hotell i Port Lucaya, som er et av turistområdene på Grand Bahama Island. Og skal du rekke denne båten, må du være litt av en morgenfugl. Det tenkte i alle fall to halvtrøtte nordmenn, fremdeles fulle av jetlag, som tidlig en torsdag morgen kreket seg inn i leiebilen sin med kurs mot Fort Lauderdale.

Båten til Bahamas går nemlig 07.45 om morgenen, og helst vil rederiet som skjøtter baljen, ha deg på plass til klokken 6.00/6.30. Det gikk så vidt, selv om denne journalist ikke er voldsom fan av å stå opp såpass grytidlig når man en gang er på ferie. Slikt gjør man jo mer enn ofte nok ellers - eller hva?

Fort Lauderdale, som er stedet rederiet Discovery Cruise Line har valgt som utgangspunkt for sine turer til Bahamas, ligger ca 45 minutter nord for Miami, og selv om stedet kanskje ikke er veldig kjent for alle nordmenn, bor det så mange som 1,8 millioner mennesker her. Plassen kalles faktisk også USAs Venezia pga. de mange kanalene her, noe vi merket på kroppen et par ganger da vi måtte stoppe med bilen for at en eller annen seilbåt skulle få smyge seg under de mange klaffebroene som finnes i området.

Selve havneområde der vi trøtte nordmenn pent måtte stille opp tidlig om morgenen, heter Port Everglades, og for å kjøre inn der måtte vi vise både pass og at vi hadde gyldige billetter til båten. Kan ikke ha hvem som helst rekende rundt havnen må skjønne.

Foto: Caroline Dyrnes

Vi grublet på forhånd litt på hvor vi skulle gjøre av vår leiebil under vårt opphold på Bahamas. Skulle vi la den stå igjen på et trygt sted i Miami, og så komme oss til båten på annet vis, eller skulle vi ta den med opp for å se hvilke fasiliteter som fantes på kaien? Det viste seg selvsagt raskt at vi kunne spart oss all denne tankevirksomheten, for hvem hadde trodd at amerikanere etterlot bil-oppbevaring til tilfeldighetene? Et parkeringshus på størrelse med en liten norsk by stod selvsagt klart til å huse vår Chrysler, så slapp vi å tenke mer på den saken.

Å komme seg på en båt som går fra Fort Lauderdale i USA til Grand Bahama på Bahamas er jammen ikke som å ta Color Line-baljen til Danmark! I alle fall ikke med tanke på antall ulike køer, prosedyrer, antall ganger man må vise pass/legitimasjon etc. Man blir etter hvert vant til slikt dog, når man reiser i USA, for er du turist og har planer om å besøke eller benytte deg av en del typisk turistmål - vel, så blir det endel henging i kø.

Foto: Sean Hayford O'Leary - Creative Commons

Denne gang var det kø for å sjekke at du ikke tok med deg våpen og slikt ombord, kø for å vente på å komme til stedet der vi skulle fylle ut ulike skjema, kø for å vise disse skjemaene til en dame som høflig nok stemplet dem for oss og sa at Norge var fint da hun så hvor vi var fra, kø for å hente billettene våre, og kø for å sjekke inn bagasjen på båten. Puh!

Etter hvert som man innser at det er slik de ofte organiserer ting over dammen, lar man være å irritere seg over at det virker som om køene ikke beveger seg i det hele tatt. Og da vi fikk litt underholdning underveis i køståingen - en stakkar besvimte av varmen og alle køene og sikkerhetsfolka sprang som om bin Laden hadde blitt observert i bygningen - så gikk alt rimelig greit. Da klokken i tillegg ikke har passert 07.00 så står man bare der og svaier, uten å vite helt hvor man er eller hvor man skal.

Solen kommer frem bak skyene - Foto: N.N. / Statoil

Etter å ha posert for den obligatoriske turistfotografen - som putter deg foran et litt slitent bilde av båten du skal ta, så sier cheese, og prøver og si at det trøtte fjeset ditt ble bra på film, var vi endelig ombord på båten som skulle bringe oss til Bahamas. Litt over fem timer skulle overfarten ta, og vi forstod raskt at dette relativt korte tidsintervallet fører til at i alle fall en yrkesgruppe ombord på båten har forferdelig dårlig tid. Nemlig barmedarbeiderne. For selv om Discovery Cruise Line som nevnt er langt fra Color Line og Prinsesse Ragnhild, så er det en ting begge fartøyene har til felles: Her skal det konsumeres alkohol over en lav sko.

Men mens de på båtene til Danmark venter til at kundene kommer til dem i baren, så var det på overfarten til Bahamas om å gjøre å spørre de reisende flest mulig ganger om de kunne tenke seg å kjøpe en drink. Det var Welcome on board-drink, vi hadde Disembark-drink og så videre. Et helt kobbel av bartendere i alle mulige klær - ja, noen av dem hadde faktisk på seg tyroler-kostymer, tro det eller ei - svirret rundt med ferdigblandede drinker som helst skulle ned i strupene på Karibia-klare amerikanere raskest mulig. Dersom man er ordentlig tørst så virker jo dette som en finfin greie. Vi som halvtrøtte nordmenn som bare ville finne en plass og ta en høneblund, syns kanskje dette var i overkant til tider.

Selve fartøyet som brakte oss sjøveien til Karibia var i våre øyne litt slitent. Dette virket på mange måter som en cruise for de amerikanerne man ikke finner suttende på en sjampisflaske på samme utested som Paris Hilton. Båten hadde klart blitt brukt en par-tre ganger før for å si det mildt, maten man fikk ombord var helt grei, ikke noe særlig mer enn det, og både interiøret og båten generelle utseende var nok både utdatert og gammelmodig på et vis. Ikke at dette brydde oss nevneverdig, der vi la oss på soldekket med faktor 30 på kroppen mens vi hørte båtens moromann hoiet og heiet på folk som var i ferd med å vise hvor flinke de var i limbo.

Vel fremme på Grand Bahama Island, virket det som samtlige av passasjerene var rimelig klare for å igjen å få fast grunn under føttene. Men igjen skulle den typiske USA-turist-sysselen stoppe oss. Du gjetter det kanskje? Ja, flere køer. Denne gang viste det seg at passasjerene på båten hadde blitt delt inn med ulike fargekoder, som korresponderte til lappen du hadde på kofferten din.

Vi måtte pent bli stående i en av korridorene på båten og vente, mens vi måtte høre på det som virket som en rimelig full amerikansk collegekar som skulle rope og skrike det meste han ønsket å kommunisere til de som stod og ventet. Og han hadde et og annet å melde, viste det seg. Fargen vår, grønn, var selvsagt den siste som fikk lov til å forlate båten.

En artig detalj vi la merke til i det vi klappet til kai i Bahamas, var at nabobåten jammen viste seg å være norsk! Og dersom man følger tett med på Oslo Børs drar man kanskje kjensel på navnet også. Det var nemlig selskapet SCAN Geophysical sitt fartøy Scan Stigandi som lå å duppet da vi ankom Kairbia, klar for nye seismikk-oppdrag.

Port Lucaya Resort & Yacht Club på Grand Bahama Island

Etter en taxitur i regi av meget strenge, men også rimelig snakkesalige Denise på cirka 40, ankom vi hotellet vårt på Bahamas, eller i Lucaya som området het. Og for dem som tror at hele Karibia er en eneste stor turistmaskin, så er det rimelig langt fra sannheten. Faktisk var Lucaya så å si det eneste området på Grand Bahama der turismen virket å stå i høysete. Og selv om ringvirkningene av amerikanere på feriereiser sikkert er større enn vi umiddelbart fikk med oss, så var Grand Bamaha langt mindre turistifisert enn vi hadde trodd på forhånd.

Hotellet som fulgte med i vår Bahamas-pakke, viste seg å være Port Lucaya Resort & Yacht Club, et helt straight hotell som var nesten tomt de dagene vi bodde der. Sommermåneden juli var tydeligvis ikke høysesong på Grand Bahama. Eller kanskje amerikanere med litt mindre å putte i fôret har droppet reisen til utlandet denne gang? Vi hadde i alle fall bassenget så å si for oss selv, og heller ikke på stranden - som lå over veien og bak hotellet der - var det stappfullt. Kanskje var det mangel på potensielle kunder som gjorde at vi ble tilbudt hasj opptil flere ganger i løpet av våre timer der?

Området rundt Lucaya på Grand Bahama Island

Dersom man ikke liker varme - sterk varme - noe særlig, og heller ikke syns et lite kasino, en strand med den mykeste sanden du har kjent, samt et badebasseng-besøk i ny og ne er noe særlig - vel, da har du lite på Grand Bahama Island å gjøre. Øyen er som nevnte ikke særlig turistifisert, og dermed er tilbudene til deg som ikke er en typisk Bahamas-turist relativt begrensede.

For å prøve å gjøre noe litt annet et par dager, leide vi oss en liten moped og ragget rundt i noen timer. Leien kostet 60 dollar per døgn, altså i overkant av 300 kroner. All handel på Grand Bahama Island foregår forøvrig i amerikanske dollar, hvis du som betaler vil. Og forholdet mellom Bahamas-dollaren, dersom du tar ut litt cash i minibank etc., og den vi kjenner fra USA er ikke overraskende 1 til 1. Prisene her er imidlertid generelt en del lavere enn i USA.

Foto: Caroline Dyrnes

Vår plan var egentlig å besøke både vest- og østspissen av øya med vår moped, men vi forstod fort at dette ble vanskeligere enn vi hadde trodd, av en grunn vi ikke har forutsett på forhånd. Bensintanken var nemlig av begrenset størrelse, og etter hvert som man kommer litt vekk fra tettbygd Bahamas-strøk så er det rett og slett bare ødemark å se - og slett ingen bensinstasjoner. Så vi måtte pent snu ca halvveis, slik at vi i alle fall kom oss tilbake uten å måtte trille mopeden. Vi rakk likevel å få med oss en rekke artige detaljer på Bahamas-veiene.

Veiskilt er for eksempel noe de har lagt en del kreativitet i på Grand Bahama Island. For i stedet for dørgende kjedelige skilt som strengt ber deg sette ned farten, ta på deg sikkerhetsbeltene etc., så har Bahamas satset på humor og rim! Drive to arrive alive var et av de mest populære skiltene langs veien, altså bør man kjøre slik at man faktisk ankommer - det vil si ansvarlig. Eller hva med skiltet Undertakers love overtakers, som på langt nær er like artig på norsk - Begravelsesagenter elsker folk som kjører forbi. Ikke samme svung?

Foto: Caroline Dyrnes

En annen ting med veiene på Bahamas, er hvordan de mange steder er bygget opp. Vi beveget oss en del på en vei kalt Grand Bahama Highway, som ikke lignet på noen highway vi hadde sett tidligere, og hvor vi var så å si alene 100 % av tiden. Denne såkalte motorveien var det imidlertid plutselig ikke mer igjen av, fikk vi erfare i full fart på moped. Nei, den stanset rett og slett midt i skauen! Ingen skilt, ingen omkjøring. Pang! En diger jordhaug med noen trær oppå - det var enden på gaten.

På vår ferd på de veiene som faktisk fortsatte et stykke fremover, fikk vi stort sett se innbyggere på Bahamas som gjorde sitt daglige virke. Rikdommen på øyen begrenser seg til en knippe fasjonable villaer spredd rundt omkring, ofte midt i skogområdene, men utenom dette ser det ikke ut til at menneskene som bor på Grand Bahama bryr seg så veldig om verdslig gods.

En annen rar krabat vi fikk øye på i løpet av vår ferd på Bahamas, var det som må være selve betegnelsen på en landkrabbe. Midt på fastlandet, rett ved den såkalte motorveien, labbet det nemlig plutselig en krabbe over veien. Trauste nordmenn som kun er vant til å se krabber enten på spisebordet eller i områder der sjø er i umiddelbar nærhet, syns i alle fall dette var litt artig.

Foto: Caroline Dyrnes

Noen dager senere klappet vi til kai i Ford Lauderdale igjen, ventet pent på vår tur å forlate skipet, og fant bilen vår i det relativt heftige parkeringshuset der vi forlot den. Siden båten ankommer såpass sent - den returnerer ikke før klokken har rukket å bli 22.00 - booket vi oss inn på et billig motell, kjøpte et par Budweisers og forberedte oss på neste dags fabelaktige kjøretur. Ferden ned til Key West. Mer om dette i neste artikkel i denne serien.

Bilder: Caroline Dyrnes.