Trygve Hegnar: Lønnsomme sauer

Trygve Hegnars leder i Finansavisen 22. desember 2010.

Forleden samlet rundt tusen demonstranter seg foran Stortinget med krav om en ny rovdyrpolitikk. Aksjonen «La bygdene leve, Jens» vil ha ned antall rovdyr her i landet.

Vi tror ikke demonstrantene gjorde så veldig inntrykk på politikerne, men en hyggelig tur til landets hovedstad var det nok for representanter for distriktene og utmarksområdene.

Vi skal være veldig forsiktig med å ha en bastant mening om antall ulver, bjørn og annet vi kan og bør ha, men det er ikke vår forståelse at det er for mange av dem. Heller tvert om.

Det vi vet, er at det må være usedvanlig mye rovdyr, og kanskje ørn, nettopp i de områdene hvor sauene beiter, for det er et svimlende antall sauer som forsvinner fra beite og som vi andre (staten) må erstatte.

I 2009 ville saueeierne ha erstatning for 56.300 sauer, men fikk «bare» erstatning for 34.200. Ulvene og bjørnene spiser angivelig 154 sauer hver eneste dag. Det kaller vi god appetitt for en håndfull rovdyr.

At sauebøndene ikke fikk erstatning for alle de tapte sauene, skyldes, ifølge Nationen, at en bonde som har 100 sauer på beite og som mister 20 av dem, skal ha et fradrag på fire sauer som såkalt normaltap. Saueeieren får altså bare erstatning for 16 tapte sauer.

For de 34.200 sauene det i 2009 ble gitt erstatning for, var beløpet 75 millioner kroner, eller 2.193 kroner pr. sau. Det må være god butikk. Eieren slipper innsamling, klipping, slakting, transport og alle andre kostnader som følger med salg.

Sauer er ikke vårt spesialområde, men vi tillater oss å tro at vekten av en normalsau kan ligge rundt 80 kilo, og da får saueeieren en erstatning på 27 kroner pr. kilo. God butikk.

Men saueeierne er ikke fornøyd med staten. Norsk Sau og Geit (NSG) sliper knivene for å få mer penger. De mener at staten slett ikke betaler for det reelle antall sauer som ulv og bjørn spiser opp, og via advokatfirmaet Lund & Co vil de kreve 210 millioner kroner ekstra for årene 2005 til 2009. De kaller det «udekkede» sauetap.

Her er det sikkert mye finjus om forvaltningsloven og sannsynliggjøring av at det nettopp er ulvene og bjørnene som har spist, og at sauene ikke har brukket bena i vanskelig terreng eller, på egen hånd, har gått utfor stup, men Lund & Co argumenterer med at det uansett er snakk om «full erstatning for rovdyrtap» fordi dette er en rettighetsbestemmelse. Tvilsrisikoen skal ikke legges på den stakkars bonden.

Sauebøndene vil derfor ha betaling for 110.000 sauer til. Av dette kan vi kanskje slutte at de relativt få ulvene vi har og de bjørnene som vi knapt finner, må være usedvanlig fete og store. Eller kanskje det er grenseulver som spiser i Norge og bor i Sverige.

Vi ønsker sauebøndene lykke til med rettssaken, og skulle søksmålet føre frem, er det nok enda flere sauer enn antatt her i landet.