Artikkel av: Øystein Schmidt (HegnarOnline - 05.9.08 11:21)
 Leserinnlegg(6)    Tips en venn   Facebook   Twitter    Skriv ut

Denne artikkelen er en del av en serie på fire, der HegnarOnline tar dere med på en feriereise til ulike deler av USA. Vi ser nærmere både på det rent turistmessige på de stedene vi besøker, men foretar også et lite skråblikk på hvordan den økonomiske situasjonen i landet muligens avspeiles der vi er. Forutsetningene for turen er som følger: Vi kjøper en flybillettpakke fra Norge for drøye 11.000,- som først tar oss til vår stopp én i USA. Derfra kommer vi oss videre til stopp to og tre med bil og båt, før vi igjen flyr videre til siste stopp på reisen. I dag: Stopp 3 - Key West, Florida

I første del av artikkelserien var vi innom South Beach i Miami - les om det her

I andre del av artikkelserien var vi innom Grand Bahama Island på Bahamas - les om det her

Etter en liten svipptur ut av USA til Karibia og Bahamas, var vi igjen tilbake på amerikansk jord og igjen tilbake i Florida. Foran oss stod den delen av turen vi hadde sett mest frem til, den delen vi hadde hørt mest om på forhånd og som man kanskje ikke finner så mange andre steder i verden. Vi skulle kjøre oppå vannet - vi skulle bringe oss selv fra det trygge fastland til området som kalles The Keys. Vi var på vei til Key West.

Kalde fakta om Key West

Aller først er det kanskje på sin plass å komme med litt harde fakta om The Keys og Key West, for folk som ikke har vært der, ikke kommer til å dra dit på en stund, eller som kanskje aldri har hørt om stedet. Kort sagt kan man si at dersom man setter seg i en bil i Florida og kjører sør så langt veiene bærer deg, vel så havner man til syvende og sist i Key West.

Egne erfaringer med Key West? Del dem her!

Stedet kan best beskrives som et tilbakelent, småbyaktig, sjarmerende sted, der turisme står i høysete og der man lever et liv som er litt annerledes enn på USAs fastland. Har man reist litt i USA, merker man nemlig umiddelbart at Key West er noe for seg selv. Har du vært i Memphis tidligere så kan du faktisk finne noe av den samme stemningen her, ytterst på USA sørligste spiss.

Bilde: Øystein Schmidt

Ordføreren i Key West heter Morgan McPherson og stoler man på Wikipedia har han nøyaktig 25.478 innbyggere å ta seg av. Flere bor det faktisk ikke her nede på øyen, og på mange måter virker til og med det tallet litt høyt. Man får ikke på noe vis inntrykk av at Key West er et særlig tettbygd sted med masser av mennesker. Men det får man kanskje heller ikke når man kjører inn i Halden eller Horten, som bare er marginalt mindre enn Key West.

Her lengst nede i sør er det ingen høyhus, trafikken gjennom de mange åletrange gatene er rolig og sporadisk, og til forskjell fra mange andre steder i USA så kan man faktisk gå mellom de aller fleste destinasjonene. Folk som bruker apostlenes hester til å komme seg frem i USA vokser ikke på trær. Så mye er sikkert.

Bilde: Caroline Dyrnes

Maritime aktiviteter og fiske står selvsagt i sentrum på en plass som er omgitt av vann på alle kanter, og stedet som sådan ligger så å si i ett med vannflaten. Ifølge offisielle tall er byen Key West 1 meter over havoverflaten, men til og med dette tallet litt drøyt. Det var ikke uten grunn at hele stedet, alle de 25.478 innbyggerne, faktisk ble evakuert inn på fastlandet da den tropiske stormen Fay så ut til å legge ruten sin om øy-byen nylig. Man drar nytte av og nyter vannet og de tilbudene det har å komme med her nede, men man får da også kjennet riset fra sjøen en gang i blant.

Veien som går på vannet

Men la oss ta et par skritt tilbake, eller rettere sagt, la oss rygge 160 miles tilbake til Miami - kjøreturen til Key West sitt utgangspunkt. Det er nemlig ikke lenger fra byen der Crockett og Tubbs herjet på 80-tallet og til Ernest Hemingways Key West. Ja, for du kjenner vel historien rundt en av de beste forfatterne verden har sett og øy-byen? Gjør du ikke det skal du også i dag få lære noe nytt. Men ikke med det samme. Det var denne kjøreturen vi skulle dvele litt ved nå.

Har du forresten hørt hiten Kokomo med bandet Beach Boys? Den handler i korte trekk om en plass som ligger på kjøreturen nedover The Keys, og med denne på full guffe satte vi kursen sydover. Og la det være sagt med det samme: Veien mot Key West er noe helt utenom det vanlige.

Bilde: Caroline Dyrnes

For selv om veien like fullt er laget av asfalt her som andre steder, og at trafikken kan være en smule travel til tider, så føler man at man kjører oppå vannet til tider. For å komme seg ned til Key West må man nemlig passere en rekke øyer og en mengde små sjarmerende byer, og det eneste som binder disse sammen er lange, lange og lengre enn lange broer. Den mest kjent av disse broene er Seven Miles Brigde, og har man værgudene på laget og en åpen bil så er det en opplevelse og kjøre over hver og en av disse.

Etter hvert kommer man over i det som best kan karakteriseres som et slags sumplandskap, og man forstår med ett at man faktisk kjører midt i sulte krokodillers tumleplass. Og forstår du ikke dette på egen hånd så kan kanskje skiltene med Crocodile Crossing gi deg et hint. Veien du hele tiden befinner deg på heter Route 1, og den stopper faktisk midt i Key West, markert med et skilt og det hele. Så enden på turen blir enten Key West, eller i gapet på en sulten krabat på fire bein.

Bilde: Øystein Schmidt

Dersom du ikke har bråhast med å komme deg ned til selve Key West kan det også være en idé og stoppe i en eller flere av småbyene på veien. De er samtlige yndede feriemål og sol-paradiser, der vann-jet og snorkling er en del av hverdagen. Og suse forbi dem på din vei til Key West er faktisk på grensen til hjerterått, såpass idylliske og deilige ser de alle ut, men skulle man stoppe og ta i bruk dem alle hadde turen ned til vårt mål blitt en smule lang. Et par korte stopp med påfyll av brus på sjåføren og bensin til bilen er kanskje derfor å foretrekke.

Dersom du aldri har fylt bensin i USA før kan følgende tips spare deg for litt irritasjon samt følelsen av å virke som en total tosk på fremmed bensinstasjon: Parkér bilen der du skal fylle, gå så inn til mannen/damen bak kassen på stasjonen, der betaler du enten det du skal fylle på forhånd eller ber vedkommende åpne den pumpen du står ved, fyll deretter opp tanken med bensin til en pris som får enhver nordmann til å fnise (og for guds skyld betal etterpå. I USA er det meget strenge med folk som kjører fra bensinregningen sin).

Dyp boligkrise

Vel fremme ved USAs sydligste spiss, legger man for tiden raskt merke til én ting når man manøvrerer bilen gjennom de små og sjarmerende gatene. Over alt hvor man snur seg så ser man hus med skilt på plenen, der folk og eiendomsmeglere melder fra at huset plenen tilhører er til salgs. Man kan faktisk ikke kjøre noen steder i denne byen uten å finne et utall av eiendommer som noen ønsker å selge deg.

For her nede ser man virkelig at krisen i eiendomsmarkedet i USA har satt seg. Vi snakker med en av de lokale ved navn Ned, som har bodd i Key West en årrekke. Han forteller oss at prisene på små leiligheter her nede fremdeles er veldig høy - 4,5 millioner kroner må man nok glatt punge ut med dersom man ønsker et noen lunde romslig krypinn - men når man tenker på at de samme leilighetene for ikke så lenge siden kostet langt over 7 millioner kroner, så forstår man at ikke alt er som det skal eiendomsmessig her nede.

Bilde: Øystein Schmidt

- Det er utrolig mange her nede som nå sitter på leiligheter og hus som er verdsatt til langt mindre enn lånet de har. Det siste året har flere og flere blitt fanget i denne garnet, og selv om eiendommer her nede fremdeles er ettertraktet, har nok markedet her nede roet seg ned betraktelig i løpet av det siste året, forteller Ned.

Og ser man på statistikk over lån og tvangsauksjoner i USA for tiden, så forstår man at Ned ikke akkurat er født i går. For selv om innbyggerne i solstaten Florida kun har tatt opp åtte prosent av alle lån i USA, så stammer 15 prosent av tvangsauksjonene for tiden herfra. Sammen med en annen solrik stat, California, står faktisk Florida for nærmere 40 prosent av alle tvangsauksjoner i landet over dammen.

Leser man i byens lokale budstikke Key West Chronicle, så skriver også de om problemene området opplever med hensyn til eiendomssituasjonen for tiden. I den lille byen kan man akkurat nå i dette øyeblikk finne 127 eiendommer som ligger an til å bli solgt på tvangsauksjon med det aller første (se oversikt og kart her).

Denne oversikten røper også at mange av tvangsauksjonene gjelder hus og eiendommer i de gamle områdene av Key West, steder man først trodde skulle være så å si immune mot svingninger i markedet. Det viste de seg altså ikke å være i det hele tatt. Ikke rart han som lager Til salgs-skilt her i byen opplever gode tider.

Bilde: Øystein Schmidt

Livlige Key "Hemingway" West

Gode tider ser det for så vidt også ut som det er på byen paradegate, Duval Street, som er litt uamerikansk og løssluppen i stilen. Har man vært i Memphis og vandret ned Beale Street, vel så kan man så å si føle de vibbene her i Key West som i Elvis sin hjemby. Her er det også skrål, det er liv, flust av barer og restauranter som åpner seg ut mot gaten, masse lys, lyd, glade mennesker, enten på vei til sitt favoritt-vannhull, kanskje Sloppy Joe's der Ernest Hemmingway pleide å ta sin pjolter, eller kanskje til solnedgangs-seremonien som man feirer hver eneste dag.

Å se at solen senker seg rett ned i sjøen er nemlig ikke alle amerikanere (eller nordmenn for den saks skyld) forunt. Så derfor stimler man sammen hver eneste dag for å se den runde, røde ballen krype lenger og lenger ned mot horisonten, før man formelig kan se den bevege seg centimeter for centimeter mot sitt hjemmested. Deretter klapper man høflig for naturens underverk, og setter igjen snuten mot Duval Street. Er det mer liv på Sloppy Joe's nå?

Bilde: Øystein Schmidt

Dessverre ankom denne journalist bare noen dager for sent til å bivåne en av de store hendelsene i Key West i løpet av året, nemlig Ernest Hemingway look alike-konkurransen! Den amerikanske forfatteren kom til Key West for første gang i 1928 for å kjøpe en bil, men måtte vente så lenge på å få utlevert doningen at han rett og slett forelsket seg i sydspissen av USA. Og det er byen Key West veldig glade for i dag.

Det er en rekke forskjellige Hemingway-relaterte turistattraksjoner og kanskje til og med turistfeller i byen, og en av disse er helt klart baren Sloppy Joe's, der Ernest pleide å tilbringe en god del av tiden sin. Og en gang i året avholder altså vannhullet sin egen konkurranse der folk som mener de ser ut som godeste Hemingway kniver om å få være hans jeveste look alike for et år.

På veggen i baren henger det bilder over tidligere vinnere, som mystisk nok ligner mer på hverandre enn på Ernest Hemingway selv. Stedet forøvrig er digert, ofte fylt med veldig høy musikk og usedvanlig festglade mennesker. Vi ble faktisk vitne til en riktig så glad kvinne som blottet sin minimale truse store deler av kvelden. Slikt ser man ikke på alle utesteder i USA.

En annen ting man kanskje heller ikke ser så åpenlyst på og ved utesteder over dammen, er damer som er så høye og som har så kraftige lår og kinnbein at man etter hvert forstår at det faktisk ikke er en dame i det hele tatt - men en mann som har sminket seg kraftig og kledd seg opp for kvelden.

Bilde: Øystein Schmidt

- 25 percent of the people living here in Key West are gay, forteller sykkeltaxi-føreren vår, mens han tråkker seg gjennom en stubb av Duval Street der utestedene strømlinjeformet for de homofile av oss ligger som tenner på en bleket amerikansk tanngard. Og dette er på ingen måte tilfeldig. Key West har lenge vært et sted der kunstnere, artister, forfattere og andre har likt seg spesielt godt, og disse frisinnede sjelene har etter hvert gjort at Key West har blitt et sted der de homofile trives. Turistnæringen i byen har selvsagt oppfattet dette, og både på nett og ellers markedsføres sydspissen av USA spesielt mot de homofile.

Bilde: Øystein Schmidt

Noe man mest sannsynlig ikke ser i resten av verden engang, er baren som kalles Key Wests minste, men som må være en av klodens minste også. Amerikaneren Steve la merke til to hus på Duval Street som ikke stod så alt for tett, og tenkte at dette måtte han gjøre noe utav. Han snekret sammen en liten bardisk, satte den cirka fem meter innenfor sprekken mellom husene, skrudde opp en gul markise og et lite tak og vips så hadde han mekket seg selv en bar. Nå står halv-gale Steve mellom to hus så å si hver eneste dag og gauler og skriker, drikker og selger (et høyst begrenset utvalg) brennevin og pils til de som vil, og snakker høylydt og hyggelig til alle som måtte reke innom hans ringe etablissement.

Bilde: Øystein Schmidt

- Norway?! Wow, utbyter han da vi forteller hvor vi kommer fra, og da han hører at vår neste stopp på vår USA-tur er Las Vegas tar han helt av.

- I need to take me a trip to Las Vegas, nærmeste skriker han, mens han prøver å praie et par andre mer eller mindre halvfulle amerikanere som svaier forbi uten på gaten. De ender selvsagt innenfor "dørene" de også, og har en Budweiser mellom hendene før de vet ordet av det.

Så dersom du er i Key West, ta en tur innom Steves knøttlille bar. Han har ikke noe dansegulv i baren sin, men så er det mer intimt enn i en finsk sauna.

Bilde: Øystein Schmidt

Overnatting med strand

Hotellet vi valgte hos i Key West heter Casa Marina Resort & Beach Club, og nå skal ikke denne journalist påstå at han har dratt verden rundt på de mest fasjonable overnattingssteder mennesker har bygget, men man skal være rimelig kresen for å ikke synes dette er av meget høy standard. Nå la vi litt ekstra i potten og skaffet oss med det et litt større rom på bakkeplan med egen terrasse og solsenger som bare var våre, men dette er nok ikke nødvendig for å få et fantastisk opphold.

Plasseringen hotellet har er meget bra, rett ved den største private stranden i hele Key West og cirka 10 minutters gange fra all viraken på Duval Street. Hotellet har bygget opptil flere vann-promenader som beveger seg utover i sjøen, en der de serverer mat på kveldene, og man har også muligheten til å leie seg båt, dykkeutstyr eller vann-jet ved stranden.

Bilde: Øystein Schmidt

For få år siden klasket hotellet nærmere 240 millioner kroner i bordet for å totalrenovere hele stedet, og derfor virker Casa Marina både splitter nytt og gammelt på en gang. Nytt fordi renoveringen i følge denne journalist har vært meget vellykket - gammelt fordi hotellet faktisk åpnet sine dører tilbake på nyttårsaften 1920. Eneste lille ulempen ved Casa Marina, slik vi i alle fall så det, var at det ikke er særlig innbydende å bade på stranden ved hotellet. Til det er det alt for mye grums i vannet og det er dermed overhodet ikke lagt opp til at man skal ta seg en dukkert i sjøen her. Til gjengjeld har man bygget to bassenger - et til barna og et til de litt mer voksne barna, som i hvert fall bør veie litt opp for manglende muligheter for sjøbading.

Bilde: Øystein Schmidt

Men om man ikke bader i sjøen, bør man i det minste ta seg tid til å gjøre en annen ting der: Å leie seg en vann-jet! Denne journalist hadde alltid drømt om å sette seg på en slik doning, kjøre av gårde oppå vannet mens sjøsprøyten stod rundt. Etter 40 minutter på vannskorpen og delvis inni diverse bølger var det imidlertid klart at opplevelsen ikke helt ble slik som ventet - den ble mye fetere!

Nå er vi selvsagt klar over at man kan leie vann-jet hundrevis av andre steder i verden, men vi våger den påstand at en tur til Key West ikke helt blir den samme uten en drøy halvtime med enn vann-moped. Et av høydepunktene var da det vi trodde var litt tang som duppet i overflaten viste seg å være en forskremt skilpadde på jakt etter litt frisk luft.

Bilde: Øystein Schmidt

Det var med et visst vemod vi satte oss i bilen, håret fullt av saltvann og med en ny by på favorittlista, klar til å ta fatt på den samme sjøruta som brakte oss ned til merkelige, sjarmerende og høyst behagelige Key West. Snutene var nå rettet mot Miami lufthavn, der vi hadde ankommet USA for ikke så lenge siden, men hjem skulle vi ikke ennå. Så langt derifra. For går det an å finne en by som ligner mindre på Norge enn vårt nesten stoppested, selveste Las Vegas? Tja, kanskje - men man skal lete en god stund. Mer om det i neste og siste del av denne artikkelserien.

Vi takker Nordmanns-Reiser for å ha levert noen av bildene til denne artikkelen. Andre bilder: Caroline Dyrnes & Øystein Schmidt