Flere medier har meldt at Klemetsrudanlegget har gått på en økonomisk smell. Det var ventet, så ventet at problemstillingen var oppe i et møte i bystyrets finansutvalg for cirka et år siden. Da ble det diskutert hvem som hadde ansvaret for eventuelle fremtidige kostnadsoverskridelser på Klemetsrud, og byråden gjorde det klart at ingen andre enn kommunen har et reelt ansvar.
Jeg stilte derfor to serier med skriftlige spørsmål, og i svar fra byråden 26. april 2022 heter det at:
«Det er ingen forpliktelser fra noen av partene om hvordan prosjektet skal finansieres dersom prosjektet blir dyrere enn kostnadsrammen. Det må eventuelt avklares i nye forhandlinger mellom partene.»
I praksis betyr det at kommunen må ta hele regningen når kostnadsrammen sprekker. Om kommunen da ville skyve den over på innbyggerne gjennom økte vann- og avløpsavgifter, ville heller ikke byråden svare på, og dermed tyder mye på at svaret er «ja». Dette blir dyrt for folk flest.
Nøyaktig hvor mange biler og båter man trenger for å frakte all gassen og hva de ville koste i innkjøp og drift, fikk vi heller ikke svar på. Man var «i dialog»
I korthet går Klemetsrud-prosjektet ut på at man ved hjelp av en kjemisk metode skal utvinne 1.000 tonn CO2 i døgnet fra søppelforbrenningen ved anlegget på Klemetsrud. Gassen skal kjøles ned langt under frysepunktet og fraktes under høyt trykk i kjølebiler til Oslo havn og deretter pumpes om bord i kjøleskip. Disse skal frakte gassen rundt hele Sørlandskysten og et stykke opp langs Vestlandet før gassen så skal pumpes flere hundre meter ned i havbunnen i et område med porøse bergarter.
Hvert eneste trinn i denne prosessen er dyrt, energikrevende og benytter teknologi som ikke er utprøvd i så stor skala. Hvor store kostnader og hvor mye energi dette faktisk vil kreve, vet egentlig ingen. Men det vil gå med mye strøm, og strøm er dyrt.
Selve rensingen skal foregå ved hjelp av aminsyrer, som vil bli benyttet i store mengder. Aminsyrer er potensielt helseskadelig og miljøfarlig. Da Stoltenberg-regjeringen forsøkte å lande sitt månelandingsprosjekt på Mongstad i 2009, var kreftrisiko ved utslipp av aminsyrer et av de viktigste ankepunktene for utbyggingen.
Spørsmålsserien min avdekket flere fremtidige problemer: Strømforsyningen til anlegget er nemlig ikke tilstrekkelig dimensjonert, og det vil være nødvendig å bygge en helt ny trafostasjon. I tillegg er det en oppstillingsplass for busser som må flyttes fordi man trenger plassen til riggområde. Enda verre var det at man ikke var enige om hvor det store utskipingsanlegget for gassen skulle plasseres. Det problemet er fortsatt ikke løst.
Hva vil det koste? Ingen vet. Likevel omtales dette som et «industrieventyr»
Nøyaktig hvor mange biler og båter man trenger for å frakte all gassen og hva de ville koste i innkjøp og drift, fikk vi heller ikke svar på. Man var «i dialog». Og på omvisningen ved anlegget fikk vi vite av en ansatt at det ville være nødvendig å bygge en helt ny «fjerde drivlinje» samt å oppgradere de andre ovnene selv om det var noe usikkert når dette ville skje. Hva vil det koste? Ingen vet.
Likevel omtales dette som et «industrieventyr». Industri betyr at man produserer varer som typisk selges i et marked. Her er eneste inntjeningspotensial at man ønsker å selge karbonkvoter i et marked man forventer vil utvikle seg i nær fremtid. Men hvor mye karbon og hva kvotene kan selges for, vil forbli usikkert i mange år fremover. Og mens retorikken rundt anlegget tidligere handlet om inntjening og økonomisk overskudd, er man nå mer opptatt av grønn bærekraft og å redde kloden. Kan det rett og slett tenkes at forventningen om inntjening ikke er der lenger?
Summa summarum: Prosjektet er havarert og bør stanses umiddelbart. Ellers vil enda større verdier gå tapt.
Bjørn Revil
Oslo Fremskrittsparti
