Debattinnlegg: Nikolai Astrup, stortingsrepresentant og medlem av Høyres programkomité
Staten har penger nok, skriver Trygve Hegnar 25. januar. Han avviser mitt forslag om å tenke nytt rundt eierskap og forvaltning av verdiene i Statkraft – et av de største selskapene vi har i landet. Hegnar har selvsagt helt rett i at staten ikke trenger å selge seg ned i Statkraft av pekuniære grunner. Men det finnes bedre grunner enn det.
Statkraft nærmer seg 400 milliarder kroner i verdi. Det er et av Europas største fornybarselskaper. Statkraft eier en rekke vannkraftverk i Norge, men brorparten av veksten de neste årene skal komme i utlandet. Statkrafts dominerende stilling i Norge begrenser vekstmulighetene hjemme, og det er langt mellom de gode norske prosjektene å investere i.
Her kan man hente ytterligere risikokapital fra private eiere, delprivatisere og børsnotere
Hegnar synes det er viktig at Statkraft nettopp har lansert en investeringsportefølje i Norge på 44–67 milliarder kroner. Det høres mye ut, men beløpet skal spres over ti år. Bare i fjor investerte Statkraft rundt 30 milliarder kroner i utlandet. Selskapet sier selv at investeringsevnen de neste ti årene ligger på 250–300 milliarder kroner. Det er utenlands, og ikke i Norge, Statkraft skal investere de virkelig store midlene.
Jeg foreslår ikke å røre de nedbetalte norske vannkraftverkene. Dem skal staten fortsatt eie 100 prosent. La oss kalle dette «Verdi-Statkraft». Det vil være en utbyttemaskin for staten og fellesskapet, med et minimum av ansatte. Kompetansen som trengs for å drifte og videreutvikle vannkraftverkene leies inn fra det andre selskapet, som vi kan kalle «Vekst-Statkraft». Arvesølvet forblir på fellesskapets hender. Det går til drift av og sparing i Norge, ikke til å finansiere oppkjøp og nye satsinger i utlandet. Vi tenkte akkurat slik da Kåre Willochs regjering fikk etablert SDØE (Statens direkte økonomiske engasjement) på norsk sokkel.
Vekst-Statkraft vil forvalte alt annet enn norsk vannkraft. Vindkraftverk i Spania og Latin-Amerika, gasskraftverk i Tyskland, bioenergi, havvindparker og alle de andre områdene Statkraft er engasjert i. Slik forblir kompetansen i dagens Statkraft samlet. Dette selskapet vil – ja, skal – ha en helt annen risikoprofil enn det nedbetalte vannkraftverk har. Det skal ha frihet til å spille en enda større rolle i den europeiske energiomstillingen enn det kan i dag.
Det handler om å ta markedet i bruk, sikre skattebetalernes arvesølv og hente risikokapital der den hentes bør
Her kan man hente ytterligere risikokapital fra private eiere, delprivatisere og børsnotere. Tilgangen på kapital blir bedre. Fellesskapet vil eie en litt mindre andel av noe som blir vesentlig større enn det ellers ville ha vært. Det er ingen dårlig deal. Det gir også større åpenhet, bedre tilgang på kapital og mindre risiko for norske skattebetalere. Det at staten har mye kapital, betyr ikke at Statkraft har god tilgang på kapital.
Statkraft har åpenbart gjort mye riktig. Det hadde Equinor og Telenor også gjort, før de ble privatisert. Men historisk avkastning er ingen garanti for fremtidig suksess. Statkraft er i dag et lukket selskap sammenlignet med børsnoterte selskaper. Ingen analytikere følger selskapet. Nye oppkjøp eller investeringer i utlandet vurderes ikke av noe finansmarked. Media har begrenset med informasjon, og stiller derfor få spørsmål. Og staten mangler kompetente, krevende medeiere som stiller de ubehagelige spørsmålene.
Det er vel verdt å ta debatten om dagens forvaltning av Statkraft er den beste de neste tiårene, men Hegnar misforstår om han tror den handler om at staten trenger penger. Det handler om å ta markedet i bruk, sikre skattebetalernes arvesølv og hente risikokapital der den hentes bør.
Nikolai Astrup
Stortingsrepresentant og medlem av Høyres programkomité
