Artikkel av: Trygve Hegnar (Kapital - 17.1.08 13:27)
 Tips en venn   Facebook   Twitter    Skriv ut

Likevel er det slik at det blir stadig flere uføretrygdede her i landet. Til tross for tidenes høykonjunktur i Norge, med en arbeidsledighet på 1,6 prosent, er 331.493 nordmenn uføretrygdet (september 2007). Og det blir stadig flere. Hvert eneste år.

Vi har kanskje verdens laveste arbeidsledighet, men 10 prosent av den arbeidsføre befolkningen er uføretrygdet. Dette kan tyde på at noen som burde vært temporært arbeidsledige, er blitt varig uførertrygdet.

Forskere ved NHH er bekymret og sier at dette ikke kan fortsette. Før eller siden må vi ta et valg mellom kutt i velferd og offentlig aktivitet, eller økte skatter vil tvinge seg frem.

Det siste er ikke nødvendigvis korrekt, for en høy oljepris kan trolig kompensere en del, men hovedproblemet består. Årlig bruker vi 75 milliarder kroner til uføretrygd, sykepenger og attføring, og det er altfor mange som ikke deltar i arbeidslivet.

På grunn av høykonjunkturen øker stadig antall yrkesaktive, men det kunne vært langt flere.

Det NHH-forskerne peker på, er at 6 av 10 personer som blir uføretrygdet, har såkalt “diffuse lidelser”. Det finnes ikke konkrete medisinske prognoser, men subjektive helseplager.

Disse kan selvfølgelig være alvorlige nok, men professor Øystein Thøgersen mener at “legenes rolle er viktig her”.

Et pent understatement.

Loven krever egentlig at det skal foreligge en medisinsk skade eller anerkjent sykdom, men mange som blir uføretrygdet, blir rammet av det de selv mener er dårlig helse, og åpenbart er det slik at mange leger aksepterer dette som uføregrunnlag.

331.493 uføre i verdens beste land.

Flest uføretrygdede finner vi i grupper med liten eller ingen utdannelse, og i endel innvandrergrupper er også uføreandelen overproporsjonal.

Ser vi på uføretrygdede og syke samlet, er hver femte person i yrkesaktiv alder utenfor arbeidslivet, hvis vi skal tro statistikken.

Dette er alvorlig, og noe må gjøres. En gruppe forskere sier alltid at det er det umenneskelige og brutale arbeidslivet som er skyld i det store antall uføretrygdede, og at antallet egentlig burde vært høyere, mens NHH-forskerne antyder at “vi kan dessverre ha kommet i skade for å overekspandere ordningene slik at resultatet har blitt overutnyttelse av velferdsstaten.”

Pent sagt, det.

Vi vil ikke se bort fra psykiske lidelser eller subjektiv oppfatning av sykdom, uten synlig skade, og det er trolig også slik at det ved omstillinger eller nedleggelser av virksomheter kan bli sykdomstilfeller som fører til uføretrygdede, men vi er, på den annen side, overbevist om at mange som blir uføretrygdet, på en eller annen måte fortsetter i arbeidslivet. For eksempel ved trygd pluss svart arbeid.

Skattesystemet er dessverre også slik at gevinsten ved å komme seg tilbake til arbeidslivet ofte er for liten. Heller trygd og litt arbeid “på si”.

Brutalt sagt så tror vi ikke på at Norge bør ha eller skal ha 331.493 uføretrygdede (tallet er sikkert høyere nå enn det var i september i fjor).

Mange lurer oss og legene, og vi ser ut til å akseptere det. Det er mangel på arbeidsmoral, og det er en form for slapphet hos endel leger.

Prisen eller kostnaden må vi som er igjen i arbeidslivet, betale.