Leserinnlegg(11)
Tips en venn
Facebook
Twitter
![[Print]](http://www.hegnar.no/template/ver1-0/gfx/print.gif "Skriv ut")
Skriv ut
Denne artikkelen er en del av en serie på fire, der HegnarOnline tar dere med på en feriereise til ulike deler av USA. Vi ser nærmere både på det rent turistmessige på de stedene vi besøker, men foretar også et lite skråblikk på hvordan den økonomiske situasjonen i landet muligens avspeiles der vi er. Forutsetningene for turen er som følger: Vi kjøper en flybillettpakke fra Norge for drøye 11.000,- som først tar oss til vår stopp én i USA. Derfra kommer vi oss videre til stopp to og tre med bil og båt, før vi igjen flyr videre til siste stopp på reisen. I dag: Stopp 1 - South Beach, Miami.
Vårt første stopp på reisen til USA, eller resesjonens rike som vi litt flåsete har valgt å kalle landet i denne artikkelserien, er Miami. Og selv om dette nok er den byen vi nordmenn først og fremst forbinder med Florida, kanskje sammen med turistmaskinen Orlando, så er Miami på langt nær den største byen i staten Florida. Verken med tanke på folketall eller utstrekning. Skal vi tro Wikipedia bor det nemlig ikke mer enn snaue 400.000 mennesker i byen, mens Floridas største, Jacksonville, faktisk teller over dobbelt så mange. Tar vi med forsteder blir tallet imidlertid et litt annet. Da havner Miami på rundt 5 millioner, mens Jacksonville ikke har mer enn cirka 1,3.
Foto: Caroline Dyrnes
Det første som møter oss i Miami, er en voldsom luftfuktighet. Ved første skritt ut av flyet og over i flykorridoren som skal bringe oss første etappe mot den velkjente strenge amerikanske passkontrollen, slår fuktigheten i luften mot oss - nærmest som et teppe. Og så er det selvsagt varmt, som seg hør og bør i Miami på denne tiden av året. Rundt 30 grader kjennes det i alle fall ut som det er, men med såpass høy luftfuktighet blir man både klam og rimelig svett på veldig kort tid.
Vel gjennom både kontroll av pass, fingeravtrykk og etter å ha plukket opp bagasjen, er neste stopp leiebil-henting. For deg som ikke har besøkt de store byene i statene før, så er det bare å forberede seg på en ting: Køer - lange køer som ikke virker som de har noen ende. Først er det kø og ventetid for å komme seg ombord på bussen som skal bringe oss til leiebilkontoret. I Miami er nemlig ikke disse på selve flyplassområdet, men rundt et kvarters kjøretur unna. Vi har valgt oss leiebilfirmaet Dollar, og har spurt dem pent om å få leie den billigste kabrioleten de kan grave opp. Og etter en humpete busstur, samt 30-45 minutter i nok en kø for å hente selve bilen, så er vi på veien med kurs for vårt første hotell for turen. Selve prisene for billeie i USA er meget hyggelige. Det varierer kanskje litt fra stat til stat hvor mye du må ut med - faktisk har Florida rykte på seg for å være blant de dyreste - men litt over 2000 kroner for å leie bil i ni dager skremmer ikke oss. Vi velger oss i tillegg en litt bedre forsikring som sikrer oss mot en del flere ulykkestyper, samt at vi spanderer på oss leie av GPS. Alt i alt koster leien av en Chysler Sebring kabriolet med soft top pluss GPS etc. totalt 3600 kroner. Det blir 400 kroner dagen det. Ikke så aller verst med andre ord.
Kjøreturen til South Beach, som er området der vi skal oppholde oss mens vi er i Miami, blir en varm, klam og herlig opplevelse. Taket er nede, kvelden er i ferd med å krype innover byen, og vi suser mot kysten på den 4-5-felts store veien. Miami sett fra luften er en interessant skue. Kysten som strekker seg oppover Florida ser fra flyet ut nesten som den er snorrett. Dessuten blir man overrasket over hvor langt uti vannet store deler av Miami, og da spesielt South- og North Beach ligger. Vannstanden skal neimen ikke stige så alt for mye før store deler av området har store problemer, tenker vi i vårt stille sinn, og akkurat det er jo en smule ironisk med tanke på at USA ikke akkurat bidrar til å minske verdens utslipp av CO2.
Hotellet vårt på South Beach i Miami fikk vi hjelp til å plukke ut av venner som hadde vært i område før. Deres råd var klart: Skal du feriere på South Beach så må du finne deg et hotell som ligger i nærheten av enten Collins Avenue eller Ocean Drive. Det er disse gatene som har gitt South Beach det ryktet som partysted det har i dag. Vi var lydige og booket oss, ved hjelp av en internettside som driver med den slags, inn på hotellet Mercury South Beach, adresse Collins Avenue nummer 100. Og planlegger du reise til Miami og til området rundt South Beach, kan dette stedet absolutt anbefales. Stedet virker relativt nyoppusset og pent, har et par gode og stilige restauranter, og ligger som sagt meget bra plassert. Tar du bena fatt i tre minutter er du allerede på selve stranda, og plusser du på et par-tre minutter til står du midt på South Beachs paradegate der restauranter og klubber florerer. Rett ved hotellet ligger også nattklubben Privé, der du absolutt kan få moret deg nattestid. Rommene på hotellet var meget romslige - i alle fall etter å ha valgt en aldri så liten oppgradering fra det billigste hotellnettsiden tilbøy oss. Alt i alt en veldig positiv opplevelse med andre ord, og med tanke på at tre netter i et gigantisk dobbeltrom ikke kostet oss mer enn snaue 2500 kroner, var det en veldig hyggelig deal.
Besøker du dette området kan det også være en idé å stikke innom restauranten og cafén Big Pink, som ligger på Collins Avenue 157. Fine priser, bra mat, koselig betjening og bra og sentral beliggenhet. Det var da vi satt der og spiste vår aller første USA-frokost at vi forstod vi var på helt andre breddegrader. Først fløy det en fugl over oss som så ut som en papegøye vi først og fremst finner i små bur i stuen i Norge, og deretter kom det spankulerende en stork-lignende skapning over parkeringsplassen, på utkikk etter en godbit. Våre godbiter fra Big Pink befant seg heldigvis på store fat med plass til mye mat. For mat er rasende billig i USA. Det er noe av det første du legger merke til.
Foto: Caroline Dyrnes
Et tips dersom man reiser med bil i USA: Valet parking er et begrep du kommer til å lære deg. Kort fortalt går det ut på at du betaler en viss sum - i vårt tilfelle betalte vi hotellet 12 dollar per dag - for at de tar vare på bilen for deg, parkerer den når du kommer kjørende og henter den når du skal ut en tur. Selvsagt kan du ta sjansen på å parkere langs gata som vanlige dødelige, men det er fint å ha en ekstra sikkerhet med en leiebil når den koster rundt 60 kroner per dag. Det fant i alle fall vi ut.
South Beach - bringing the heat for real, synger stjernen Will Smith på sin låt Miami - og hvordan er så heat'en på partystedet South Beach? Er det fremdeles like mye fart, like mye raske biler, barmfagre kvinner, bråkete utesteder og alkohol i strie strømmer? Eller har resesjonen tatt også de amerikanere som de siste år har lagt igjen sine dollar på denne strand-stripen i Miami? På vei nedover gaten om kvelden kan vi la være å legge merke til alle de ledige lokalene som er tilgjengelige. For selv om dette altså skal være paradegaten i det hotteste hotte, så er det rikelig med muligheter for deg som har lyst å starte et nytt etablissement her. Ikke det at det er flere ledige hus og næringslokaler enn det motsatte, men man skal ikke gå mange meterne før første tomme skall blir synlig. Enkelte andre hoteller og barer som ser øde ut har satt opp store skilter der det står at de pusser opp, men titter vi litt nærmere etter ser det ikke ut som det har vært folk med sandpapir og verktøy der på en liten stund.
Foto: Caroline Dyrnes
Stemningen på de stedene som faktisk var åpne var dog upåklagelig. Det skal sies at regnet besøkte South Beach de dagene vi tilfeldigvis var innom, og dette la nok en viss demper på de en-dags-besøkendes reiselyst - der de sikker kommer fra både New York og Chicago med helikopter etter egne små fly. Så noe voldsom partyføring opplevde ikke de ny-ankomne nordmennene at det var, men både nattklubber og puber holdt åpne slik seg hør og bør på et slikt sted. Disse regnskyllene gjorde nok også sitt til at stemningen og trengselen på stranden også var relativt begrenset disse dagene. Men er det en ting Miami og da spesielt South Beach skal ha voldsomt skryt for, så er det hvordan strendene her fremstår. Herlig myk sand så langt øye kan se, og vannet er helt usedvanlig klart og bade-innbydende. Og så synger jo også nevnte Will Smith i sin sang: Water so clear you can see to the bottom. Han lyver slett ikke, godeste Mr.Smith.
Regnskyllene som besøkte Miami de dagene vi var der, gjorde jo sitt til at vi måtte finne noe annet å bedrive tiden med foruten å dovne oss på stranden. Valget falt på det som nok kan karakteriseres som amerikanernes favorittsyssel: Shopping. På forhånd hadde vi hørt rykter om et kjøpesenter ved navn Dadeland Mall, som visstnok skulle være både stort og bra. Begge disse betegnelsene kan nok vi skrive under på at kjøpesenteret kan bære. Butikkene er mange, plassen å boltre seg på er stor, og med en dollar på rundt fem kroner er prisene meget hyggelige. På tur gjennom det voldsomme senteret, på en dag der det altså regner ute, kan man ikke la være å gruble på hvordan et slikt foretak faktisk greier å drive. For selv om været innbyr til innendørsaktivitet og dollarbruk, så var det ikke smekk fullt den dagen vi stakk innom. Kanskje en tilfeldighet?
Fra Miami Beach hadde vi tenkt å ta turen til det karibiske vidunderet Bahamas, noe hotellbetjeningen var mer enn villige til å hjelpe oss med. For 540 dollar (rundt 2800 kroner) skaffet de oss tur/retur Bahamas med overnatting ute på øyen i to netter. Slett ikke noe ran på høylys dag. Høylys dag var det helle ikke da vi forlot Miami Beach tidlig en morgen. Cruiset til Bahamas seiles nemlig i gang 07.45 om morgenen. Mer om den turen i neste artikkel i denne serien.
Vi takker Nordmanns-Reiser for å ha levert noen av bildene til denne artikkelen. Andre bilder: Caroline Dyrnes.