Prosessen i forkant av byggingen av de 151 siste vindmøllene på Fosen-halvøya og de siste dagers etterspill, fremstår som en farse, ispedd politiske beslutninger og ombestemmelser, ekstrabevilginger, urfolksrettigheter, minoritetsovergrep, proffaktivister og elendig håndtering fra regjeringens side. Hele forhistorien til hvordan vi havnet her, bør granskes av en uavhengig instans.
Det har kommet frem at Statkraft først var imot hele utbyggingen. Det vakte politisk ramaskrik, og mer penger ble lagt i potten. Politikere over hele spekteret ville ha grønn energi. Statkraft ville fortsatt ikke bygge det de mente var ulønnsomme vindmøller, men ble tvunget til å revurdere.
Møller ble omplassert slik at lønnsomhet kunne påvises, i hvert fall teoretisk. Reindriftssamene i området protesterte høylytt, muligens med god grunn. Men det er jo alltid bråk om kraftutbygging. Noen må ha tenkt at det er bare å sette i gang; det roer seg nok. Hvem som besluttet dette og med hvilken lovhjemmel, er fortsatt uklart og bør belyses.
Demonstranter, miljøaktivister og venstreradikale politikere vil rive hele anlegget, reist med en byggekostnad på 6 milliarder kroner. Det kommer aldri til å skje
Anleggsarbeidet ble satt i gang flere år før saken var ferdigbehandlet i rettsapparatet, og fullført i mars 2021. Høyesterettsdommen kom først i oktober samme år. Gjennomføringen er et overgrep mot en minoritet og samtidig en grov respektløshet overfor rettsapparatet. Det foreligger høyst sannsynlig et erstatningsansvar, uaktet om det også dreier seg om menneskerettighetsbrudd.
Dette begår en stat som ikke har altfor mye å være stolt av fra før i sitt forhold til samene. Det er til å forstå når sametingspresidenten uttrykker at tilliten til Norges regjering er svekket. Hun er velkommen i klubben.
Men vi må samtidig være en smule kritisk til de mest ekstreme kravene. Demonstranter, miljøaktivister og venstreradikale politikere vil rive hele anlegget, reist med en byggekostnad på 6 milliarder kroner. Det kommer aldri til å skje. Fosen-møllene kan visstnok forsyne hele Trøndelags næringsliv eller 170.000 husstander med grønn strøm, og blir selvsagt aldri revet.
Hvor viktig reindrift er for samenes kultur, er samene selv uenige om. I dette konkrete tilfellet, lever tydeligvis seks familier (et femtitall mennesker?) av reindrift på deler av anleggsområdet. Makstaket for antallet dyr i området er 2.100. Problemet er at reindriften – i likhet med det meste av norsk landbruk - ikke er lønnsom og dermed heller ikke bærekraftig. Den mottar betydelig statsstøtte for å kunne holde på. Men det har storsamfunnet akseptert, og det er ingen unnskyldning for overgrepet. Det burde vært beklaget og utmålt erstatning umiddelbart etter at høyesterettsdommen forelå i oktober 2021.
Nå må det komme avbøtende tiltak. Om dette skal være alternative beiteområder, vinterforing, periodevis nedstenging, ytterligere utbedringer etter anleggsvirksomheten eller rett og slett en andel av inntektene fra møllene, må det gå an å finne en rimelig løsning på. Men da må det komme en dialog med de familiene som faktisk er rammet, ikke med bysamer fra Grünerløkka. Og de må selvsagt få en motpart de kan ha tillit til, som virkelig ønsker å finne gode løsninger.
Man må komme frem til en ordning som kan gjelde og gi forutsigbarhet også for kommende utbygginger som støter på beitemark for reindrift. Får vi ikke dette til, ligger det grønne skiftet tynt an.
Olje- og energiminister Terje Aasland (Ap) har hatt ansvaret for en skammelig trenering. Skandalen med byggingen skulle åpenbart forbigås i stillhet. Olje- og energidepartementet har fått Norge på kartet som en stat hvor politisk regisserte overgrep skal feies under teppet.
Når historien skal skrives, må demonstrantene få æren av å ha felt en minister som sov på jobb.
Sverre Hope
Siviløkonom
