Børs og finans

Har det gått hyperinflasjon i idioti blant investorene?

Er det på tide å ta sjetongene vekk fra bordet og nyte en gresk siesta før naturkreftene velter gjeldsberget en gang for alle?

Donald Trump. Foto: REUTERS/Jim Young

Donald Trump. Foto: REUTERS/Jim Young

Artikkel av: Njål Eivind Kleiven
17. juli 2019 - 11.52

Vi skriver juli 2019, jorda er fortsatt rund og tyngdekraften, utledet av Isaac Newton, er fortsatt gjeldene i beste velgående.

Men fundamentale, mer eller mindre opplagte prinsipper virker å ha forlatt deler av verdens investorer.

Per nå finnes det om lag 13 billioner dollar, 111.700.000.000.000 kroner, i obligasjoner som gir negativ rente.

Med andre ord, du betaler for å låne bort pengene dine.

Pengepolitisk forskningsprosjekt

Etter at Ben Bernake & co iverksatte kvantitative lettelser (QE), det største pengepolitiske forskningsprosjektet noensinne, som følge av finanskrisen, har konvensjonelle retningslinjer i pengepolitikken delvis blitt lagt til side. 

For med enorme kredittspreader og en økonomi i depresjonsmodus måtte det drastiske midler til for at finansmarkedene ikke skulle tørke ut. Men i dette forskningsprosjektet er det ikke lab-rottene man eksperimenterer med, det er hele verdensøkonomien. 

Den amerikanske sentralbanken begynte å lette balansen i 2017 da økonomien så ut til å være klar for det. En tilsynelatende sterk amerikansk økonomi hadde kanskje klart seg velberget ut av den største økonomiske nedturen siden depresjonen på slutten av 20-tallet. Men per dags dato utgjør den amerikanske statsgjelden over 22 billioner dollar, hele 105 prosent av BNP, mot om lag 64 prosent før finanskrisen brøt ut. I tillegg nærmer den amerikanske selskapsgjelden seg 10 billioner dollar, en oppgang på nær 60 prosent siden 2010.

Ved å dra frem en analogisk anekdote kan situasjonen bli beskrevet slik:

Hvis man sto på toppen av en 15 etasjer høy bygning i 2008 da naturlovene slengte finansmarkedene i bakken, har man nå beveget seg opp i 30. etasje uten at høydeskrekken har meldt sin entre overhodet. Børsen står i all time high.

USA har gått i luksusfellen

For enhver nasjon står overfor følgende forenklede budsjettbetingelse.

Offentlig forbruk + offentlige overføringer + rentebetalinger på utestående statsgjeld = skatteinntekter + endring i gjeldsbeholdning + endring i pengemengden

Med Trumps skattepakke i 2018, og økende offentlige utgifter, kommer man i en situasjon der forbruk må finansieres med nye gjeldsopptak, så lenge man ikke vil starte seddelpressa. 

Videre er det enkelt å forstå hvorfor Trump-administrasjon ønsker å holde rentene nede. Høyere renter biter ikke bare på aksjemarkedet, hvor Trump speiler seg selv, men også direkte på statsbudsjettet. 

Om statsgjelden skulle bli for tung å bære, er det flere strateger som mener man kan trykke seg ut av problemene. Men å trykke seg ut av problemer har sjelden vist seg å fungere i praksis. 

I USA koker både handelsbalansen og gjeldsoppbyggingen ned til det samme poenget. Forbruket er for stort. USA har gått i luksusfellen.

Eurokrisen og «greske» prosenter

I etterkant av finanskrisen holdt EU-samarbeidet på å kollapse. Land som Hellas, Italia og Spania hadde bygd opp en enorm gjeld som vanskeliggjorde tilbakebetaling og/eller refinansiering uten hjelp fra ECB. Det hele nådde klimaks i 2012 da den europeiske sentralbanken i praksis gikk ut som garantist for alle land som hadde gjeld opp til øreflippene. 

Fri flyt av arbeidskraft og kapital, et effektiviseringsregime som EU-samarbeidet legger opp til, er en romantisk drøm i enhver økonoms øyne, eller sinn.

Men når grekerne, med siesta, pensjonsalder midt i 50-årene og svake institusjoner, kan finansiere seg til samme betingelser som lokomotivet Tyskland, som er resultatet av én universell sentralbank med bailout-historikk, så har man kanskje skapt et finansielt monster som er dømt til å ramle sammen.

Per nå kan grekerne refinansiere, eller utstede, ny gjeld til 1,25 prosent rente for en 5-åring, eller 3,14 prosent for 25 (!) år. I USA er 5-årsrenten 1,87 prosent til sammenligning. 

Med en statsgjeld som utgjør om lag 181 prosent av bruttonasjonalprodukt i Hellas, kan man gjerne innføre begrepet «greske» prosenter; kunstig lave gjeldsrenter der en vedvarende luksusfelle finansieres av unionen - eller fellesskapet.

Er inflasjonen død?

Med både ECB, Bank of Japan og den sveitsiske sentralbanken i pole position, har negative renter blitt den nye normalen mange steder i verden. Sparelysten virker fortsatt å være tilstede, til tross for at man må betale for å spare pengene sine. Kanskje er det eneste stedet du kan finne hyperinflasjon i øyeblikket, bortsett fra Venezuela og Tyrkia, blant idiotiske investorer?

I 2015 initierte ECB-sjef Mario Draghi et QE-program som innebar å kjøpe obligasjoner fra finansinstitusjoner på om lag 60 milliarder euro i måneden. I 2016 ble dette beløpet økt til 80 milliarder euro, før stimulansen tok slutt med årsskiftet. Nå skal en ny runde to med QE være på trappene i Eurosonen.  Inflasjonen virker å være død.

Det er mange årsaker til lav inflasjon, som aldrende befolkning og lave importpriser fra Kina, men kanskje den viktigste virker å være mangel på produktivitetsvekst.

De siste 10-15 årene har produktivitetsveksten vært rekordlav; vi blir tydeligvis ikke mer produktive av Instagram, Snapchat og nettbrett i alle rom.

Det er nettopp teknologiske nyvinninger og nye måter å benytte ressursgrunnlaget på som har drevet en kapitalistisk verdensøkonomi fremover i århundrer. Vi trenger et nytt hjul, en ny dampmaskin eller et nytt Internett.

Er det på tide å ta sjetongene vekk fra bordet og nyte en gresk siesta før naturkreftene velter gjeldsberget en gang for alle?

Se også: Når kommer negative renter til USA?