Finansavisen Premium

Kjørte TVR på 43.000 km langt pub-race

Ben Coombs satt på pub og lurte på hvor han skulle reise på bilferie. Resultatet ble 43.000 kilometer fra en pub på Svalbard til en i Chile. Hele veien i en 20 år gammel engelsk sportsbil. 

Artikkel av: Marius Mørch Larsen
2. august 2018 - 15.08

On the road again
Goin’ places that I’ve never been
Seein’ things that I may never see again
And I can’t wait to get on the road again
- Willie Nelson

Politikere krangler om hverdagskjøring, køer og diesel mot elbil. Om det går an å være lykkelig uten å se en parkert Skoda Octavia på rådhusplassen eller om alle burde sykle hver dag. Frontene er steile, og argumentene koker ned til om bilen er mer enn et verktøy for å kjøre barn til treninger og svigerbarn på IKEA.

I saltørkenen i Colombia. Foto: Privat

En gang i tiden var bilen både et symbol på suksess og aller mest var den ensbetydende med frihet. Var du ikke fornøyd der du var kunne du kaste tingene dine i bilen og bare dra din vei.
Bilen er fremdeles frihet. Muligheten til å dra hvor du vil, når du vil.
Og mange har sittet med en øl i hånden og snakket om hvor de kunne tenkt seg å dra om de ble kastet et sett med bilnøkler og fikk fri.
Den drømmen er realiteten for britiske Ben Coombs.
Etter noen bilrelaterte eventyr var han en kveld på puben med kompiser. Det ble drodlet lenge om hva som kunne være en morsom tur.
Svaret var rett foran ham og skulle ta han på en 43.000 kilometer lang tur.
For Coombs likte øl og han likte bil. Så hvorfor ikke kjøre fra verdens nordligste til verdens sydligste pub.

Nordover

I juli i fjor jekket han en øl på Svalbard, på verdens nordligste pub. I mars var han i mål på sydspissen av Chile.
– Jeg har gjort noen lignende turer før. Konseptet har stort sett vært at jeg tar en uvanlig bil og drar på tur.
Det begynte med Mongol Rally i 2006.
Kort fortalt er det et slags bilrace. Om du husker filmene «verdens sprøeste bilrace», eller altså «gumball». Bare uten de sinnsyke bilene og enda mer sinnsyke eierne. Her er det gamle biler og maks slagvolum på 1.200 kubikk, eller altså 1,2 liter. Med andre ord små og billige biler. Racet går fra et sted i Europa, som oftest England, Italia eller Frankrike, og ender i Russland. Egentlig endte det i Mongolia, men byråkrati og importavgifter gjorde at det etter hvert er blitt nest siste stoppested. Alle som deltar må også samle inn minst 1.000 pund til veldedige formål.
Coombs valgte seg en Rover Mini og fullførte.
– Etter det tenkte jeg. Jeg liker biler. Jeg liker reise. Jeg kombinerer det bare like gjerne, forteller han.

Deretter fulgte den da 27 år gamle briten opp med å kjøre tvers gjennom Afrika i en Porsche 944. Et farlig reisemål i en bil som kanskje ikke mest forbindes med hardhendt bruk og pålitelighet. Den gangen var det snakk om en 20.000 kilometers reise.
Deretter fulgte «V8-nam». Jepp, Fra England til Vietnam i en Corvette med V8-motor.
I 2014 satt han altså på pub og var klar for nye utfordringer.
– «Pub 2 pub»-ideen oppsto og jeg begynte å gjøre research. Jeg startet med å fly til Longyearbyen og dro til Pyramiden. Det er en gammel russisk bosetning og den nordligste puben i drift som jeg klarte å finne. Da øllet var fortært dro jeg til Tromsø og kjørte derfra hele veien til Chile.

Ben Coombs rakk å se mye på reisen gjennom halve verden. Foto: Privat

Garasjebygg

Her kan det være greit å gi en kjapp leksjon i TVR og dets historie.
TVR lager sportsbiler. Håndbygde, i svært varierende antall og med omstridt pålitelighet. Selskapet ble startet i 1946 i Blackpool av da 23 år gamle Trevor Wilkinson. Først med navnet Trevcar Motors, deretter TVR, eller altså konsonantene i navnet hans. På en måte.
Den første bilen, TVR no. 1 så dagens lys i 1949. Det også på en måte. Den første prototypen ble krasjet av han som var hyret til å lage karosseriet. Den ble deretter reparert og testkjørt. Hverken Wilkinson eller kompanjongen Jack Pickard synes bilen var noe særlig fin, og den ble solgt billig til en fetter som også krasjet. Deretter fulgte TVR no. 2. Den ble noe mer suksessfull, og med No. 3 begynte det å ligne noe.
De neste årene gikk til å bygge biler på bestilling til lokale racing-entusiaster og selskapet vokste sakte. I 1958 lanserte de TVR Grantura, som ble bygget i 100 eksemplarer og hadde deler av understellet fra en VW Boble.
Over de neste 30-35 årene fulgte mer og mindre vakre sportsbiler, basert på Ford og Rover-motorer. Og masse økonomiske problemer, utestående gjeld og underlige økonomiske løsninger. Selskapet ble deretter kjøpt i 2004 av en russisk forretningsmann. Det gikk heller ikke særlig bra og selskapet har brukt mer tid på redningsmøter enn bilproduksjon de siste 15 årene.
Men altså, i 1998 lagde de i alle fall TVR Chimaera. Oppkalt etter det greske, mytologiske monsteret som kunne sprute ild og som var satt sammen av en rekke dyr.
Passende nok, men tanke på alle bilprodusentene som har levert deler til TVR. Modellen ble selskapets absolutte bestselger, med litt over 5.000 utgaver produsert. Bilen var i produksjon i nesten 10 år, fra 1992 til 2001, og var en toseters kabriolet med en Rover V8-motor på mellom 250 og 350 hestekrefter, litt avhengig av varianten. Uansett var 0-100 tiden på i underkant av 5 sekunder og det er helt uaktuelt at designerne noensinne trodde at noen skulle kjøre den på ruten Ben Coombs gjorde.
– Jeg hadde hatt bilen i seks år før turen. Jeg forsøkte egentlig å få til en ordning med en gratis bil, men det rakk vi ikke tidsnok til avreise. Så jeg tenkte «hvorfor ikke» og brukte bilen, som har fått navnet Kermit.
Coombs Chimaera er en 4 liters V8 med 250 hestekrefter og hadde før turen ruslet rolige 80.000 kilometer i løpet av sitt 20 år lange liv.
Turen med Coombs skulle bli på 27.000 miles, eller 43.000 kilometer, og tok ham gjennom 25 land og tre kontinenter.
Coombs driver egentlig sitt eget klesmerke. Men reisetrangen er sterkt. Så hvordan reagerer folk når du forteller dem at du skal kjøre et slik pub til pub-opplegg.
– Folk som kjenner meg tenkte «fair enough, det er sånt Ben driver med». Folk som ikke kjente meg, vel de tenkte enten at det var kult eller at det var den verste ideen de hadde hørt om. Så er det de som var redd for at det var farlig og noen mente det var umulig. Reaksjonene var forskjellige, ler han.

Aktiv type

Coombs er egentlig utdannet mariningeniør. Han jobbet også med det en stund, før han startet et klesmerke som konsentrerer seg om klær for aktive livsstiler. Og da passer det greit å dra på noen turer selv, mener han. 38 åringen har derfor vært på veien i diverse bilekspedisjoner og turer i 12 år.
Hvordan gikk det så å kjøre en håndbygget engelsk sportsbil?
– Jeg må si at det gikk overraskende bra. Det er alltid litt småting med eldre og spesielle biler, men den eneste større tingen som ble nødvendig å utbedre var kløtsjen. Den ble byttet i Colombia, etter at delene ble sendt på bare 7 dager fra England.
Coombs skjønner at det vekker oppsikt å velge en TVR til en slik reise.
– Bilene har et rart rykte. Og de er veldig sjeldne. Ta Norge. Der er det bare 32. Jeg møtte forresten to av eierne, blant annet han som eier den nordligste baserte TVR-en i verden. Den holder til i Steinkjer.
Hvor mye måtte han så skru bil selv underveis og hvordan går det egentlig?
– Vel, jeg er ikke totalt ubrukelig, men mine bilreparatørevner er intet sted i nærheten av en mekaniker. Selv om jeg skulle ønske det til tider. Men jeg har en ingeniørbakgrunn og kan til tider bruke den i tilnærmingen til problemer og løse dem på en logisk måte.
– Jeg har ganske sansen for å reparere og fikse biler når jeg er i en oppvarmet garasje, men det endrer seg når jeg er i en ørken flere hundre kilometer fra andre folk. Men så er sånne situasjoner med på å gi et annet lag av opplevelsen av en slik tur. Om det ikke var noen mulighet for at noe kan gå galt eller at det kan oppstå problemer, så vil det jo bli drastisk mye kjedeligere å gjennomføre en slik tur. Han mener TVR`en også er bedre enn sitt rykte, og at den er enkel å reparere. Grunnstrukturen er enkel.

Dødens vei og en TVR fra 1998. Foto: Privat

Trange tider

Landene han passerte gjennom ble blant annet Norge, Sverige, Danmark og videre ned gjennom Europa, til han sendte bilen med båt til USA. Gjennom Europa kastet noen venner seg på og fulgte den eksentriske grønne sportsbilen i en 200 punds Nissan Micra de kjøpte rett før avreise fra Storbritannia.
Da Europa var krysset, dro vennene hjem og Coombs fløy til Cuba, før han og bilen ble gjenforent i New York. Da var en ny gruppe venner på plass, som kjøpte en Dodge Charger og sammen krysset de USA på tvers over til California. Derfra gikk det sørover gjennom Mexico, Guatemala, Honduras og Nicaragua. På grensen til Costa Rica var det derimot bom stopp. Landet hadde nylig innført en lov om at kun venstrestyrte biler var lov. Og bilen som skulle frakte «Kermit» uteble. Da den dukket opp var heller ikke papirene i orden, og Combs ble sittende fast i ingenmannsland i åtte dager, før en nordmann med navnet Helge brøt inn og fikk ordnet opp.

Fra brede motorveier til trange fjellslandsbyer. Foto: Privat

– Han var bosatt i Panama og ramlet over situasjonen tilfeldig. Men det reddes oss ut av en knipe.
Dermed fikk Combs kjørt lastebil gjennom Costa Rica og fra Panama gikk det greiere igjen.
Underveis i Costa Rica takket vennene for seg, solgte Dodgen og dro hjem. Men allerede i Colombia hoppet den colombianske journalisten og fotografen Alvaro Pinzó Rincón med og dokumenterte veien gjennom «death road» i Bolivia, som er regnet som en av de mest spektakulære og farligste veistrekkene i verden.
– Det vil jeg alltid huske. Det er 65 kilometer vei som går fra 4.700 meter over havet ned til 2.300 meter. Veien er trang, den er uten sikring og det er farlige dropp på den ene siden. Det var en tilfredsstillende opplevelse å komme gjennom den i live, sier Coombs.
Han trekker også frem saltmarkene i Bolivia, Salar de Uyuni.
– Da jeg kjørte der var markene litt oversvømt. Så de lå litt vann over saltmarkene og alt ble som et stort speil. Det var spektakulært og så ut som vi kjørte gjennom himmelen. Det var umulig å se hvor himmelen stoppet.
Deretter gikk ferden gjennom Equador, Peru og til slutt en stopp på verdens sørligste bar, på sydspissen av Chile.
Da øllet var drukket og Combs fikk hvilt seg tok han like gjerne fatt på en tur til Argentina, og til slutt endte ferden for Kermit tilbake i Storbrittania.

Reiseruten. Foto: Privat

Gode puber

Øl er sentralt med andre ord, men øl og bilkjøring er betent om det tolkes feil.

– Vi ønsket ikke å glamorisere fyllekjøring, og derfor har vi heller ikke holdt helt telling på antallet og utvalget øl vi var borti. Men åpenbart ble det en god del puber på veien.
Utvalget av interessante barer og puber var spennende gjennom Europa og Nord- og Mellom-Amerika.
– Men da vi kom til Sør-Amerika ble det verre. Det var vanskelig å finne spennende og spesielle typer øl. I de fleste landene var det en eller to dominerende øltyper. De færreste av de var veldig spennende, og de ble uansett servert så kalde at de ikke hadde noe særlig smak eller karakter, sier briten, som likevel ikke tok seg i å savne lunkent øl akkurat da.
– Det er jo det du trenger som oftest. En lang dag på veien i 35 grader, da er en iskald øl en perfekt måte å avrunde og lande.
Noen spesielle øl kom han likevel over.
– En av dem var faktisk fra verdens nordligste bryggeri, Svalbard Bryggeri i Longyearbyen. De vet definitivt hva de driver med når det kommer til å lage et skikkelig øl. Det er nesten, men bare nesten, verdt de hårreisende prisene dere tar for øl i Norge.
Han trekker også frem Dartmoor Brewery, som han mener har den beste ale-øllet fra turen.
– Det er trygt å si at høydepunktet da vi kom hjem etter en reise i for kald pils. En perfekt pint av «jail ale».
Coombs er britisk. Han er altså vokst opp med den mest fremtredende pubkulturen i verden. Sånt leder til kultursjokk.
– Jeg kommer fra en inngrodd pubkultur og har kanskje en ganske snever ide om hva en pub skal være. Så jeg tok meg i å savne en tradisjonell britisk «boozer», sier han og legger til:
– Det sagt så er ikke pubene i resten av verden dårlige steder å være. Langt ifra. Men de varierer bare fra hva vi er oppdratt med at en pub skal være. Hadde jeg ikke vært britisk hadde jeg sikkert hatt en helt annen mening igjen.
Turen har skapt en del oppmerksomhet. Dermed har det også oppstått et nytt selskap, Pub 2 pub Adventures.
– Konseptet er enkelt. Ta med bilen din og kjør til et sted de serverer øl med Ben Coombs.
Første turen vil, slik det ser ut, gå fra Storbritannia til «Ørneredet», Hitlers famøse feriested i Bayern.
– Pub 2 pub har inspirert så mye folk og generert så mange følgere. Så planen er å organisere road trips som folk kan bli med på. Jeg starter et «venture road company» som skal hjelpe folk å komme i gang med sine egne turer, og bli med på større turer.

På Svalbard, der alt startet for Ben Coombs. Foto: Privat

Coombs forteller at interessen for rare billøp og bilreiser er spesielt sterk i Europa for tiden.
– Det virker å være alle slags type rare rallyer rundt i Europa. På vei sørover fra Norge møtte vi blant annet et følge som skulle andre veien og hadde siste destinasjon på Nordkapp. Folk leter etter måte de kan ha eventyr med biler de eier og uten å bruke for mye penger. I Europa møtte vi noen som skulle til Nordkapp. Folk leter etter hvordan de kan ha eventyr med bilene sine, uten å bruke opp alt for mye penger. Så kan man si at «pub 2 pub» er det samme konseptet, bare at vi tok det til det ekstreme.

Gode reiseråd

For de som skal ut på eventyr med egen bil har han noen klare råd.
– Først og fremst må du finne ruten. Hvor du vil dra og hvor du kan dra. Du må sjekke at du faktisk kommer deg fra A til B. Og skal du reise litt utenfor vanlige ruter må du sjekke de ulike landenes krav.
Så er det enkelt om du har en stor og dyr firehjulstrekker. Men ofte vil folk bruke en mer eksentrisk bil for slike turer. Og da gjelder det å vite hva du gjør, for reservedeler er ikke like tilgjengelig i alle deler av landet som de er på internett, i Europa, eller USA.

Mer saltede veier. Foto: Privat

– Det gjelder å sette opp et budsjett. Hva koster grensepasseringer og visa? Hvor mye koster det å shippe noe mellom kontinenter. Gjør du rare turer blir det rare problemstillinger. Vi måtte starte i Norge i juli fordi det ville vært håpløst og mørkt om vinteren, men vi ville også fått problemer med årstidene hele veien gjennom kalenderen om vi dro på et annet tidspunkt, forteller han.
Og sist, men ikke minst. Tiden.
– Så må alt passe til tiden og at det ikke blir for mye stress. Som oftest kommer alt sammen til en stor plan.
– Jeg har ikke lyst å dra ut i 8 måneder igjen. I alle fall ikke nå. Nå har jeg akkurat kommet hjem. Men tanken på å gjøre kortere eventyrturer frister veldig.
Det er to ting han bet seg merke i fra Norge.
Først er det landskapet. Det er jo allment kjent at Norge er et vakkert land, men selv etter å ha vært gjennom 25 land må jeg si at det er en at de mest bildeskjønne landskapene fra turen. Og da spesielt Lofoten, som jeg hadde tenkt på å reise til i mange år.

Det startet med en gammel Porsche i Afrika. Foto: privat

Samtidig var gjestfriheten og hjelpen vi opplevde langt over og forbi hva vi kunne vente. Fra TVR-eierne Niels og Per, som underholdt oss da vi passerte dem i Norge, til Helge. Han er en nordmann som bor i Panama og som ga oss uvurderlig assistanse da vi møtte på noen vanskelige grensevakter og ble stående i over en uke på grensen.
Han forteller at landskapet rundt Tierra Del Fuego, hvor den sørligste baren er lokalisert, er forbausende likt med landskapet i Nord-Norge. Men det er mer en skjærgård av oppdelte øyer, enn sammenhengende landmasse som i Norge. Samtidig, det er grønne, bratte fjell og vanskelig vær og en følelse av å være i en verden formet av havet på begge stedene.
– Men jeg må si, øllet var en god del billigere i sør enn i nord.

Saken sto første gang på trykk i Finansavisen Premiums mai-utgave.