Livsstil

På pakketur til Nordpolen

Glem bikini, hvite sandstrender, kokosnøttolje og paraplydrinker. Nå er det termoutstyr, isflak, frostkrem og posesuppe som er in.

Artikkel av: Vibeke Holth
18. desember 2009 - 12.58

Det regnes som et av verdens mest utilgjengelige områder, med is 80-100 mil i alle retninger. Og det er kun i en måneds tid mellom slutten av mars og april hvert år at det i det hele tatt er mulig å komme frem. Da dukker endelig solen opp over horisonten, og temperaturen stiger (ja, du leste riktig!) til et sted mellom 10 og 40 kuldegrader. Det er snø, is, råker og skrugarder så langt øyet kan se. En sterkere følelse av uendelighet er vanskelig å forestille seg. Men denne virkeligheten er nå i ferd med å smelte bort.

Å stå på toppen av globusen har tidligere vært forbeholdt et privilegert og ekstremt veltrent fåtall. De siste årene har det imidlertid dukket opp en håndfull norske aktører som tilbyr skreddersydde "pakketurer" til Nordpolen. Det fine er at de alle legges opp med forskjellige vanskelighetsgrader, slik at nesten alle uansett fysikk har mulighet til å nå den berømte 90ende breddegraden.

De minst atletiske bør med fordel velge en dagstur. Da flyr man med et russisk Antonov 74-fly fra Longyearbyen på Svalbard, lander på den russiske basen Barneo og tar helikopter derfra til et sted nær polpunktet, for så å returnere tilbake til Longyearbyen samme dag. Da får man tatt akkurat de bildene man trenger, og man kan krysse av for "been there, done that".

De litt sprekere vil ha enda større glede av turen til Nordpolen hvis de velger en tredagers pakke. De følger samme reisemønster første dag, men droppes av helikopteret 15 kilometer unna polpunktet. Derfra går de på ski og overnatter i telt én natt før de andre dag ankommer Nordpolen. Etter en natt i telt ved cirka 90 grader nord reiser de tredje dag med helikopter til Barneo-basen, for deretter å ta den russiske Antonoven, som har plass til 30 passasjerer, tilbake til Longyearbyen. En slik tur gir utvilsomt en mye sterkere følelse av virkelig å ha levd på Nordpolen.

Men de aller tøffeste, de som vil kjenne kuldegradene stikke i kinnene, slite seg ut på turski mil etter mil i isødet, overnatte i snøstorm, drikke rykende varm posesuppe, nyte nødproviant - og er villige til å bla opp 23.000 euro - bør prøve en elleve dagers pakke.

Turen fra 89. til 90. breddegrad er den de aller sprekeste får være med på. Magisk, vakker og barsk, omtales den som.

- Vår fullskala tur krever at du er i ditt livs form og har forberedt deg sammen med oss et år før avreise, forteller Svante Strand i selskapet Newland, som sammen med blant annet Børge Ousland har guidet turister til Nordpolen siden 2005. Newland har også vært det anerkjente conciergeselskapet Quintessentiallys foretrukne samarbeidspartner de siste årene.

- Dette er turen over alle turer, og kun noen få nordmenn har gått den før deg. Har du gått litt i fjellet med sekk, eller trener jevnlig, er denne siste breddegradsturen midt i blinken for deg, sier Strand.

Newland stiller med alt fellesutstyr og organiserer all logistikk nord for Longyearbyen. - I dette ekstreme området er korrekt utstyr og rutiner svært viktig. For å unngå frostskader eller andre uhell vil derfor utstyret, som er velprøvd under de mest ekstreme ekspedisjoner, bli organisert av oss. For en gruppe på ti-tolv personer har vi alltid med to guider. Vi har et hundre prosents backup-system ved sykdom og ulykker. Guidene våre har alltid med én til to satellitt-telefoner, én til to GPSer, nødpeilesender, redningstau, sanitetsutstyr, revolver og signalpistol, samt et godt utvalg av relevante medisiner og medikamenter. Den russiske basen på Barneo har dessuten alltid to helikoptre stående parat for avgang hvis noe skulle skje, beroliger Strand.

For å lage en rullebane på isen ved 89. breddegrad, som er cirka elleve mil fra selve polpunktet (en breddegrad er lik elleve mil), trenger man en rett strekning på cirka tusen meter som de robuste Antonovene kan lande på. Denne landingsplassen er noe russere fra Khatanga i Sibir hvert år påtar seg jobben med å lage. Det skjer ved at de slipper ned en svær jernkladd av en traktor med fallskjerm fra et fly. Deretter kaster russerne ned et par barske karer med fallskjerm, det mest nødvendige utstyret de trenger for å lage flyplassen, samt nok en skraphaug av en traktor.

Temperaturen er på denne tiden av året - i april - ikke sjelden rundt 40 kuldegrader. De barske russerne borer så hull i isen, slik at vannet kommer opp og de kan jevne ut rullebanen. Svarte søppelsekker fylt med snø og is, plassert langs den noen- lunde jevne rullebanen, markerer hvor flyet skal lande. Flyturen fra Longyearbyen tar cirka to og en halv time, og russerne flyr nesten uansett vær og føreforhold. Det sies at de også kan skryte av å være blant verdens mest punktlige flyselskaper.

- Men ett år var sikten så dårlig at folkene på Barneo-basen, som russerne bygger ved "flyplassen" hvert år, måtte stille seg opp i forlengelsen av rullebanen for å markere innflygingen for Antonoven, forteller Strand.

- Men Antonovene er spesiallagde fly som tåler brutale landinger og korte rullebaner, avdramatiserer han raskt. - Dette er prestisje for russerne. Det er riktignok bråstopp på 250 meter, men det er ordentlig moro.

- En overnatting på Barneo er også en opplevelse i seg selv, med 25 minusgrader ute og 29 varmegrader inne. Russerne liker det slik, eller kanskje de ikke gidder å gjøre noe med det? undres Strand.

Han forteller videre om russernes grønne suppe, brød og pasta til alle måltider, samt tønner og tomgods over alt, gammelt utstyr og stram lukt på basen. - Fint å ha opplevd, og veldig greit å komme seg videre, mener Strand. For et par år siden ble en forskningbase noen mil unna Barneo utsatt for ekstrem skruis, og 90 prosent av utstyret forsvant i havet, mens personellet ble reddet ut etter en lang og dramatisk aksjon fra fastlandet.

Fra Barneo-basen, som blir opprettet på et nytt sted hvert år siden isen i dette området stadig er i bevegelse, går elleve-dagersturistene selv på ski hele veien mot 90 grader nord.

- Terrenget er utrolig fascinerende. Du finner ikke maken noe annet sted i verden. Underveis navigerer vi mellom sprekker, skrugarder og åpent vann som en levende labyrint. Det spesielle lyset, midnattssolen og isformasjonene gjør at de fleste som går denne turen blir smittet av den livslange sykdommen kalt polarbasillen, sier Newland-sjefen.

Han forteller at landskapet, bare siden han var der første gang i 2005, allerede har endret seg en del.

- De første gangene jeg var der kunne vi se både to og tre år gammel is, men da vi var der nå i 2009 var det bare ett års gammel is å se. To og tre års gammel is er lett å kjenne igjen med sin rundere form fordi den smelter om sommeren, så det er tydelig at det smelter mer der om sommeren nå enn det gjorde før. Dessuten driver isen mye fortere der nå enn da Nansen var der, påpeker Strand og illustrerer det med et virkelighetseksempel.

- For noen år siden var det en urmaker som gravde ned en vanntett pakket klokke i isen på Nordpolen. Halvannet år senere var det noen som fant den på Grønland, forteller han.

Sett fra Antonoven oppe i luften ser terrenget ut som et enormt lappeteppe. Det består av store isflak i be-vegelse og store skrugarder, dvs. ismasse som har blitt trengt sammen, stående opp mot fire-fem meter i høyden.

På bena har ekspedisjonsdeltagerne spesiallagde smørefrie ski, og de trekker alle pulker på rundt 30 kilo som inneholder egen mat og utstyr. De vandrer langs råken nordover. Terrenget forandrer seg hele tiden avhengig av hvordan vinteren har vært. Noen ganger må de ta med seg pulkene og klatre på alle fire over skrugardene, andre ganger må de krysse råken.

- Av og til ved kryssing av nyfrossede råker kan isen gynge litt under skiene og da blir det veldig stille i gruppen, forteller Strand, som aldri har opplevd noen alvorlige ulykker på disse breddegrader. - Det går alltid bra, men det kan være litt kaldt å skifte bukser i 25 kuldegrader om man skulle være så uheldig å få seg et lite bad, ler han.

- Skulle det bli for vanskelig å komme seg over en åpen råk med skiene, kan vi også tømme pulkene og seile over, men det er bedre å gå rundt, legger han til.

Noen dager er det strålende solskinn, mens det andre dager kan være guffent med mye kald vind. Men siden det på denne tiden av året også er vår på Nord-polen, er det ofte mye pent vær. Da ser man solen døgnet rundt. Vi orienterer oss etter solen, formasjonene i snøen og de fremherskende vindretningene, forteller Strand.

- Hver økt varer i cirka 50 minutter. Deretter er det ti minutters pause. De første dagene har man fem-seks sånne økter, de siste dagene åtte-ni. Avhengig av terrenget får man gått mellom 500 meter og tre kilometer under hver økt. Dette er på ingen måte uoverkommelig for nordmenn i normalt god form som er vant til lange skiturer i fjellet, og byrden av pulken føles, ifølge Strand, ikke tyngre enn en normal dagstursekk.

- Er man riktig heldig, kan man møte på isbjørn. Det har vært isbjørn på Barneo, og vi har sett isbjørnspor helt på Nordpolen, forteller Strand. Derfor har også guidene med seg en Magnum 44 pistol hele veien. Ekspedisjonsdeltagerne til Nordpolen har også sett seler ved ulike anledninger, så det finnes åpenbart mat i havet.

- Høydepunktet er når vi kan krype inn i teltet på kvelden, legge oss i soveposen og spise real turmat. Det smaker himmelsk!

Men før deltagerne kommer så langt må de finne et sted med tykk, gammel is å campe. - Vanligvis beveger hele det frosne polhavet seg med 200-300 meter i timen, men jeg har også opplevd å reise av gårde i 900 meter i timen. Da gjelder det å være på et solid stykke is, sier Strand, som ikke alltid kan sies å ha vært akkurat det.

En morgen våknet han med en stor sprekk i isen nesten rett under teltet, men likevel er det langt fra det mest alvorlige den tidligere elitesoldaten i forsvaret har vært med på. Nå i høst har Strand vært bekymret for ryktet til Newland, etter at det ble kjent at han har lånt ut 300.000 kroner til de to dødsdømte nordmennene i Kongo - som det viste seg at de regelrett bare stakk unna til seg selv. Strand understreker imidlertid overfor Kapital Reise at han brøt med de to tiltalte nord-mennene lenge før Kongo-saken kom opp, og at også han er blitt lurt.

Men så, etter cirka ti dager i isødet, er ekspedisjonene fremme på polpunktet, som på grunn av bevegelsen i isen flytter seg konstant, og GPSen er den eneste muligheten for å finne frem til dette magiske punkt.

Likevel. Dette er det historiske stedet hvor Roald Amundsen og Oscar Wisting fløy over med luftskipet "Norge" våren 1926. Dette er toppen av globusen, stedet hvor rotasjonsaksen møter jordens overflate og punktet hvor alle lengdegrader og tidssoner samles.

- Det er en veldig spesiell følelse å være på Nordpolen. Hit har jeg hatt med meg lærere fra barneskolen, turfolk og noen av verdens rikeste personer. Jeg husker spesielt godt en liten gruppe i 2005 med en advokat fra Mexico, en slakter fra Tyskland og sjeik Ibrahim fra Dubai. Atmosfæren, samholdet, vennskapet - det kan ikke beskrives, sier Strand.