Livsstil

Lost in translation

Mye tyder på at eierne av Hai Café ikke har den ringeste anelse om at de sitter på en potensiell gullgruve.

Hai Café - Foto: Finansavisen

Hai Café - Foto: Finansavisen

Artikkel av: Marianne Løland Skarsgård
29. mai 2012 - 13.47

La det være sagt med en gang: Vietnamesiske Hai Café er ikke et sted man tradisjonelt forbinder med forretningsfolk i dress og slips, kanskje unntatt i regnskapssesongen når en og annen smaløyd revisor dropper innom for å hente overtidsmat til nattskiftet.

Hvis man derimot reiser til Sørøst-Asia, er det nettopp på slike steder turister risikerer å møte på støyende gjenger av dresstyper med John Lobb-sko og pomade i håret.

Connaisseur-stjerne

Mang en hull-i-veggen-familierestaurant i Tokyos bakgater overlever på rundhåndet tipsing fra kontorister som avslutter arbeidsdagen med en matbit, før den to timer lange togreisen hjem til forstedene.

Slike restaurantene har ofte bare én signaturrett på menyen. Til gjengjeld har de gjerne laget denne samme retten i par århundrer, og folk kommer langveisfra for å smake på delikatessen.

Slik er det på sett og vis også med Hai Café.

Uten noen form for markedsføring eller nettsider har denne unnselige sjappen klart å oppnå stjernestatus blant kokker og andre matglade osloborgere.

Det ryktes nemlig at stedet serverer noen helt utrolig gode vårruller.

Ulv i polyesterdress

Utenfra ser den ut som en nedslitt norsk kafeteria fra 80-tallet, med falmede reklameskilt, rusk på fortauet og tagging på muren.

- Man skulle nesten tro at de går inn for å ikke tiltrekke seg gjester, mener Long i det de rusler inn døren.

Alltid når man besøker såkalte «innvandrerrestauranter», er det tillitsvekkende å se gjester med etnisk tilhørighet til opprinnelseslandet.

Hvis det bare var dette kriteriet man skulle bedømme Hai etter, kunne anmelderne trygt ha tatt av seg jakkene og løsnet på slipset med en gang, lagt bena på bordet og regnet med at alt var i de kyndigste hender der inne bak disken.

Anmelderne kan bare skimte to-tre andre blekansikter blant de mange gjestene som har møtt opp denne mandag formiddagen.

Vårrull-lykke

Forretten må bare bli de vidgjetne, ferske vårrullene.

Disse må absolutt ikke forveksles med noe man kan finne i frysedisken på Rimi. Med «ferske» menes det at de verken er stekt eller kokt. I stedet består de av kalde risnudler, scampi og bladgrønnsaker som er rullet inn i kald filodeig.

- Det verken ser eller høres så fryktelig appetittlig ut, men fyttirakker'n så gode de er, sier Short mens han dypper rull nummer to i Hoisin-saus med hakkede peanøtter.

- Man bare kjenner at dette er utrolig sunt. Jeg vet om folk som har levd på disse en måned i strekk, uten helsemessige komplikasjoner.

Risk on

Men allerede ved neste post dukker det opp et problem: Hva i all verden skal man velge til hovedrett?

Menyen inneholder en rekke autentiske, vietnamesiske retter. Men beskrivelsene er så ordknappe at man helst bør ha inngående kunnskap om det vietnamesiske kjøkken for å vite hva man bestiller.

Et annet, og mye større problem, er at menyen også inneholder en mengde retter i kategorien «kinamat». Hvis man bare bestiller på måfå er det stor sjanse for at man uforvarende ender opp med en eller annen variant av «chop suey», «biff i sursøt saus», eller annet som har fint lite å gjøre med Kina og Vietnam.

- Det må være en arv som henger igjen etter kinarestaurantenes storhetstid i Norge, mener Long.

Men han er i et risikovillig humør i dag, og prøver seg på et skudd i blinde: «Biff i chili».

Risk off

Short kjører safe igjen, og har bestilt en kjøttsuppe ved navn «Pho».

Denne suppen har blitt et nasjonalt ikon, og brukes som hjemlengselsmedisin av eks-vietnamesere verden over.

De aller raffeste variantene får man i Saigon, der suppekraften får stå og putre i 48 timer for å utvikle den riktige aromaen. Like før servering legges risnudler, grønnsaker og tynne skiver av rått oksekjøtt i skålen, og det hele blir kun kokt i varmen fra kraften som helles over. Chili og friske urter følger med egne skåler så gjestene kan leke litt med smakene etter eget forgodtbefinnende.

Long ser litt mellomfornøyd ut over sin biff med chili.

- Joda, kjøttet er godt og dette er helt klart spiselig, selv om det er litt mye løk her etter min smak Men jeg er nok redd jeg har truffet på en av de mindre minneverdige rettene på menyen, konstaterer han.

Short er desto mer fornøyd med suppen, selv om han tviler på at akkurat denne kraften har kokt i flere døgn. Oksekjøttet er dessuten byttet ut med noen litt mindre luksuriøse medisterboller.

Uforvarende suksess

Anmelderne avslutter måltidet med kaffe og de to eneste dessertene på menyen. De velger å forbigå dette i stillhet.

- Det er åpenbart at disse folkene ikke vet at de sitter på en potensiell gullgruve, sier Long og dytter bort fatet med en halvspist frityrstekt banan.

- Jeg synes virkelig de burde rendyrket Vietnam-konseptet og kutte ut all den tullete kinamaten i menyen. Jeg skal vedde på at de hadde hatt stinn brakke hver dag - slik som på thailandske Rice Bowl like bort i gaten her, sier Short.

- En liten oppussing av fasaden hadde nok heller ikke skadet, mener partneren.

- Men likevel, kjenner jeg meg selv rett går det nok ikke lenge før jeg er tilbake her for å spise vårruller igjen.

LONG & SHORT

Hai Café

Vietnamesiske Hai Cafe har verken nettsider eller reklamebudsjett, men har likevel klart å få en høy stjerne blant kjendiskokker og andre matglade sjeler i Oslo. Menyen er lang og uoversiktlig, men hvis man holder seg til suppene og de ferske vårrullene er det vanskelig å trå feil.

Terningkast: 4

Sted: Calmeyers gate 6, Oslo

Pris lunsjretter: 89-135

Tid før maten kom: 3-10 minutter