Livsstil

Italiensk junk

En ny lunsj på La Donna dei Tuffi på Lysaker brygge er like fristende som å kjøpe italienske statsobligasjoner.

La Donna dei Tuffi - Foto - FInansavisen

La Donna dei Tuffi - Foto - FInansavisen

Artikkel av: Karen Thue
18. juni 2012 - 12.27

- Dette ser ut som et sted de oppbevarer sykler om natten, sier Short og ser seg rundt med en misfornøyd mine.

Long er ikke like negativ, men går med på at restauranten gir en viss hotellobby-følelse. Det er noe med vegg-til-vegg teppene og de sjelløse bildene på veggen som bidrar til å gjøre lokalet personlighetsløst.

Likevel er de to lystig innstilt når de ankommer La Donna dei tuffi, som har en fantastisk beliggenhet ytterst på Lysaker brygge.

Restaurantens hjemmesider har fristet med bilder av delikate retter og tilsynelatende avansert kokkekunst, og bør være et godt og naturlig sted for en forretningslunsj. Den store uteserveringen ligger som en ensom utstikker mot sjøen, og er garantert en yndet plass når sommersolen er varm og klar. Dessverre er ikke det tilfelle denne dagen, og de to må nøye seg med et bord innendørs.

Været råder ingen over, men det skal snart vise seg å være det minste problemet.

Murstein med ost

- Her må vel rekene være ferske?, undrer Long.

De bestemmer seg for å la spørsmålet forbli ubesvart. Rekeskrelling er mer fristende på bryggekanten en solskinnsdag. Long bestemmer seg for å teste restaurantens grønne fingre, med en Insalata con prosciutto di Parma. Short er mindre plantevennlig, og forsøker husets Lasagne al forno, som ifølge menyen består av hjemmelaget lasagne med bolognesesaus og brød.

Brødet var på bordet før maten var bestilt, består av to småtørre loffbiter og to biter focaccia. Resten av maten kommer raskt. Urovekkende raskt.

Short ser ned på en rykende terracottaform med et ostekledd kvadrat i midten, som et synkende Atlantis i et hav av noe som minner om ribbefett.

- Jeg er mindre begeistret for mat som serveres i leireformer.

- Kanskje spesielt når det er åpenbart at den ikke ble laget i nettopp den formen i utgangspunktet, svarer Long, som har fått en blandet salat med skinke, oliven, artiskokk, mozzarella og cherrytomater.

Gummi og grønnsaker

Long, som vanligvis er optimisten, blir umiddelbart skeptisk. Denne salaten kommer ikke akkurat rett fra grønnsakshaven. Artiskokken, for det er ganske riktig én artiskokk, smaker friskt av saltvannslake rett fra hermetikkboksen. Skinken minner om birkebeinerskinke rett fra vakuumpakken, og mozzarellaen er av typen som kommer i små, tørre kuler. Salaten er en neve rukkola, iblandet kjernen av en hjertesalat, og et par andre innslag.

Heldigvis står det balsamicoeddik og olivenolje i små karafler på bordet, men det hjelper lite; smaken av saltlake er umulig å bli kvitt.

Lynsjestemning og lasagne

Verre er det med den hjemmelagede lasagnen. Den består av en lasagnebit som tidligere er stekt, og mest sannsynlig fryst ned. Nå er den varmet på nytt, og dekket av et nytt lag kjøttdeig, som igjen er toppet av smeltet ost uten stekeskorpe. Det går opp for Short hvorfor denne lasagnen serveres med bolognesesaus.

- For øvrig smaker dette først og fremst av fett, sier Short oppgitt.

Bunnen av lasagnen er svidd og er seig som en gummistrikk. Såpass seig at den må slites i to med gaffelen og resultatet er at sur tomatsaus spruter utover Shorts hvite genser. Med bunnen forsvinner også siste rest av godvilje.

Å kalle pastaretten hjemmelaget, er en gedigen fornærmelse mot alle som kommer fra det støvelformede landet.

- Jeg kunne laget dette bedre om jeg kjøpte lasagnen ferdig laget og fryst på Bunnpris. Det eneste som er autentisk her, er Pellegrinoen, bemerker Short.

Og bedre blir det ikke av at de tre servitørene på stedet har annet å gjøre enn å rydde vekk tallerkenene når de to anmelderne har spist det de kan orke av den begredelige maten. I stedet blir de stående på bordet i over tyve minutter.

- Neste gang jeg skal på Lysaker brygge, tar jeg med meg matpakke, sier Long misfornøyd.

- Akkurat nå hadde selv en happy meal gjort meg mer fornøyd, repliserer Short.

Kurskollaps

Omsider kommer en av servitørene, som har passert bordet til de to anmelderne utallige ganger, frem til at det er på tide å ta med seg tallerkenene som demonstrativt er blitt skjøvet mot enden av bordet for lengst.

Selv om det er flere ledige bord i lokalet, prioriteres det å rydde ubrukte bord fremfor å rydde vekk brukte tallerkener på anmeldernes bord.

Short føler seg uvel av lasagnefettet, og orker ikke dessert. Long legger godviljen til, og bestiller en panna cotta, som ifølge en uinteressert, nesten gjespende servitør, er hjemmelaget.

Den kommer raskt på bordet, sammen med to kopper kaffe.

Den italienske fløtepuddingen kommer i et glass, toppet av bringebærsaus, friske bær, hvit sjokolade og mynteblader. Kokken kunne vært rausere med vaniljestangen, men desserten smaker slettes ikke verst. Så er det også en dessert basert på fire ingredienser som det skal godt gjøres å ødelegge.

Anmelderne venter i nye tjue minutter, før de omsider lykkes i å få tillatelse til å betale. Mens Short sprinter til den nærmeste Bunnprisen for å bli kjøpe en is, og bli kvitt smaken av gammelt fett, tenker Long over ironien i navnet La Donna dei Tuffi; den stupende kvinnen.

Long & Short

La Donna dei Tuffi

Terningkast: 2

Restaurant ytterst på Lysaker brygge i Oslo som tilbyr lunsj, middag eller en sen drink.

Sted: Lysaker brygge 29

Pris lunsjretter: 159 - 179 kr

Tid før maten kom: 8 minutter