Næringsliv

Anita Krohn Traaseth forteller hvordan hun fikk Harald Norvik som mentor

HP-direktør Anita Krohn Traaseth forteller her åpent om sitt unike samarbeid med Harald Norvik.

Harald Norvik og Anita Krohn Traaseth - Foto: Sverre Houmb

Harald Norvik og Anita Krohn Traaseth - Foto: Sverre Houmb

Artikkel av: Karen Thue
5. september 2012 - 12.48

I 2002-2003, da kvotering av kvinner i styrer og Corporate Governance-debatten gjorde sitt inntog i Norge, lagde jeg en plan, for første gang.

Strategi var i ferd med å bli mitt håndverk. Det øverste nivået der man jobber med det strategiske perspektivet, var på styrerommet tenkte jeg. Å kunne fokusere på de store linjene, fremtiden, posisjonsering, konsekvensene av globalisering, utforming av visjoner og ikke minst diskusjoner rundt nødvendige innovasjoner var noe som trigget meg.

BI hadde nettopp lansert et Masterprogram for styrearbeid, og jeg spurte min daværende arbeidsgiver, Det Norske Veritas Software, om å få dette sponset.

Jeg var heldig, DNV er et selskap med fokus på kompetanseutvikling. Da var den akademiske tilnærmingen på plass.

Praktisk, reell erfaring

Men det var ikke nok med fag. Jeg var sikker på at det ville være verdifullt med en praktisk tilnærming også. Styrearbeid ble behørlig diskutert i media. Styret var ikke lenger en "støvete" gjeng som kun var avbildet i årsrapporter, de var på forsiden av norske aviser.

De ble sett på som en lukket, utilgjengelig og etablert gjeng karer. Vi kunne lese om at det var viktig hvor man satte seg ved styrebordet, og ikke minst hvor man IKKE skulle sette seg, og at man måtte ha nettverk. Alt det praktiske, kultur og kutyme som man ikke kunne lese seg til var nødvendig å forstå. Jeg trengte en mentor.

Jeg var ikke ukjent med mentorbegrepet og hadde siden oppstart av karrieren i 1996 blitt introdusert for viktigheten av mentorskap i IBM. Anne Røren Andreassen som ansatte meg i 1996, ble selv min mentor etter at hun sluttet i IBM. 17 år senere, har vi holdt kontakten og utviklet en nær venninde/mor/datter relasjon.

Harald Norvik?

En mentor innenfor styrearbeid. Hvem skulle det være? Kjente jeg noen med solid styrebakgrunn? Nei. Jeg var jo bare 30 år og hadde ikke det største nettverket. Som vanlig siktet jeg høyt.

Harald Norvik kom opp som en jeg mente kunne være reell. Jeg jobbet da for DNV, og Harald hadde et godt navn i bransjen med sin Statoil bakgrunn, videre var han styreleder for Oslo Børs på det tidspunktet, som jobbet aktivt med utviklingen av Corporate Governance retningslinjer, som jeg jo hadde begynt å studere på BI.

Jeg visste at Harald var en velrespektert industrimann (konsernsjef i Statoil 1988-1999) og siviløkonom. Han hadde også politisk erfaring, og hadde vært statssekretær (Ap) i Olje- og energidepartementet fra 1979 til 1981. Han virket veldig utilnærmelig på TV, veldig alvorlig og alltid saklig. Men det er vel ikke en Statoil tradisjon at konsernsjefene er de mest rause med smilene offisielt?;)

"Hei dette er Harald Norvik, hva vil du?"

Så en dag på kontoret på DNV, tok jeg mot til meg og sendte Harald en mail. Den var veldig kort. Jeg spurte kun om en prat, et møte. Jeg la ikke ved CV og forklarte ikke nærmere hvem jeg var og hva jeg gjorde. Det hadde jo ikke skapt særlig oppmerksomhet uansett.

Ikke lenge etter jeg sendte mailen, ringte telefonen. Jeg husker at jeg stod på verandaen på DNV og tok en liten røykepause.

"Hei, det er Harald Norvik, hva vil du?" - hjelpe meg, hjertet begynte å dunke kraftig! Hei, sa jeg, "Tusen takk for at du ringte tilbake. Jeg har en plan, og vil gjerne møte deg, når kan det passe?". Harald ga meg et tidspunkt uken etter og la raskt på.

Wow, han ringte tilbake - også så raskt! Hva har jeg gjort tenkte jeg? Hvordan skal jeg klare å spørre han direkte om han vil bli min mentor? Hva om han sier nei?

Pappa kom til unnsetning

Jeg ringte pappa, som jobber på plattform og tilhører samme generasjon som Harald. Jeg har fått møte med Harald Norvik, sa jeg - og jeg gruer meg såå pappa! Det ble stille.

"Gruer deg", sa han, "han er jo fra Snertingdal Anita"! Snertingdal?? Det lille idylliske stedet hvor jeg besøkte mine besteforeldre, Anna og Adolf Olsen. Var Harald Norvik derfra? Jeg trodde han var fra Oslo Vest?

Pappa forteller meg at de er cirka like gamle, at Harald sin far var tannlege i bygda og at mange var redde for han - fordi han var Tannlegen og bruken av bedøvelser var kanskje ikke så hyppig da. Pappa roet meg ned med sine historier.

Ja, ja, tenkte jeg, er han fra Snertingdal så må han jo ha beina godt plantet på jorden, slik som min far tenkte jeg.

"Vil du bli min mentor? Ja, hvis du vil bli min mentor"

Så kom dagen. Jeg hadde kjøpt litt bakevarer, hadde med meg CV'n under armen og var rimelig spent da jeg stod utenfor kontordøren hans i Oslo sentrum.

Jeg banket på, og der stod Harald Norvik, selveste Norvik'n (som min far kaller han)!

Han hadde et fast håndtrykk, litt alvorlig, rolig viste han meg inn. Jeg var skitnervøs, må bare innrømme det. Det første som glapp ut av meg var: "Jeg er fra Snertingdal jeg" - og Harald snudde seg, smilte og ble veldig engasjert. Snertingdal? Og praten gikk, så overraskende lett! Etter en tid, tok jeg mot til meg igjen.

"Jeg har en plan. Jeg ønsker å etablere meg på styrearenaen i fremtiden, men vil bygge erfaring sten på sten. Nå har jeg meldt meg på Masterkurset til BI, men jeg trenger også en praktisk tilnærming. Jeg trenger å forstå hvordan dette fungerer i virkeligheten. Jeg kan tilføre deg nettverk av dyktige kvinner i min generasjon (kvoteringen var jo på full vei, og jeg tippet at han kanskje ikke hadde det største nettverket blant flinke damer i 30 årene?) og det nyeste innenfor det akademiske på feltet. Så, vil du bli min mentor?"

Det ble stille. Jeg kikket Harald rett inn i øynene, og vek ikke blikket. Hjelp - hva ville han svare? Ville han avslå meg høflig? Ville han le? Nei, Harald var rolig og så rett tilbake på meg og sa tydelig: "Ja, hvis du vil bli min mentor".

For en mann, for et svar! Jeg var i himmelen! Jeg svede ut av kontoret hans! Jeg hadde nettopp fått Harald Norvik som mentor - Yes, jeg KLARTE det!

Hver gang vi møtes

Dette er 10 år siden, og Harald var en av mine fire referanser når jeg søkte jobben som Adm.direktør i HP Norge nå i januar. Harald og jeg har aldri hatt en plan eller struktur for våre møter.

Vi har møttes til frokost, over en kaffe med åpen agenda. Vi har diskutert livet, forsidene på avisene og ledelse. Vi har diskutert fag, situasjoner og fremtid. Vi har ikke diskutert så mye politikk, da våre ståsteder er rødt & blått, men jeg har gitt han litt pepper for hva jeg syntes om Arbeiderpartiets plassering av sine egne i viktige roller i samfunnet.

Ikke det at CV'ne til disse personene jo faktisk ofte har kunnet snakke helt for seg selv, det er dyktige folk, og Norge er et lite land, så det blir nærmest umulig å ikke ha relasjoner etterhvert, men fordi jeg vil mobbe han litt! Da blir han litt brydd og sier: "mener du det Anita?!"

Masse humor

Harald har masse humor, en litt engelsk sans for humor, og ser ufortjent mye strengere ut enn han faktisk er. Harald er varm, åpen, lyttende og nysgjerrig. Harald har lært meg masse. Når jeg har vært som mest fortvilet over en jobbsituasjon eller en episode jeg mener har vært helt urimelig, ja, rett og slett uetisk - har jeg spurt han: "Må man bli sånn for å overleve, Harald, må man være full av faen og ikke ha integritet?".

Han er så tydelig på disse spørsmålene. Han har alltid sagt at jeg må stå i ting, være ekte, selv om det føles dønn urettferdig, ta lærdom og gå videre. Man kommer lengst med integritet i norsk næringsliv, og selv om det stormer, så forstår de som skal forstå det, hva du har vært gjennom og hva du har lært, sier Harald.

Disse samtalene har vært så verdifulle for meg. Det å kunne ha en person, en som har vært i krigen før deg, som genuint ønsker å lytte og dele av sine erfaringer, og vil deg vel - jeg kunne ikke ha klart meg uten. Harald er så solid, så profesjonell og genuint opptatt av folk. Han har gitt meg så mye mot underveis, og han er så pragmatisk og lun at det er en fryd hver gang vi møtes.

5 tips til hvordan man kan få seg en mentor

Jeg har hatt en enorm glede av mine mentorrelasjoner, både Harald Norvik, Anne Røren Andreassen og ikke minst, min aller første, formelle mentor, Yngve Løberg i IBM.

Her har jeg listet opp 5 tips til deg som går svanger med ideen om å få seg en mentor:

1. Bestem deg.

Er du klar for å dele, spørre og snakke med en du ikke kjenner? Du må være åpen for det, du må være villig til å være deg selv, til å dele, også de følelsen og reaksjonene du er utrygg på, men som er ekte, ikke være så politisk korrekt, da får du ikke et godt utbytte av relasjonen tror jeg.

2. Sikt høyt.

Ikke tenk begrensninger når du skal velge deg en mentor. Det verste svaret du kan få er nei. Mange tenker tanken på å spørre, de færreste spør. Det er et kompliment å bli spurt. Kanskje passer det ikke for vedkommende der og da (som for meg nå), men du vil alltid bli sett på som en positiv person som spør.

3. Velg eksternt.

Offisielle mentor program på jobben er bra, men jeg anbefaler å ha en mentor utenfor ditt selskap. Da kan du friere diskutere situasjoner som er jobbrelaterte samt fremtidsperspektiver. Velg en du ser litt opp til, en som har relevans til hva du kunne tenke deg å få av erfaringer.

4. Avstem forventninger.

Harald og jeg har ingen struktur. For oss fungerer det å ta det som det kommer, når behovet for en prat er der. Kanskje vil du ha faste møter, kvartalsvise frokoster? Ulike temaer du vil diskutere? Dette avgjør du sammen med din mentor. Dere må finne egen form.

5. GJØR DET.

Gå fra tanken til handling. Send en kort mail. Bruk nettverket ditt hvis noen kjenner den du ønsker å ta en prat med. Vær kreativ, forbered en "elevator pitch", hvorfor nettopp du vil ha vedkommende som mentor og hva DU skal gi tilbake.

Lykke til!

Anita Krohn Traaseth

Administrerende direktør i Hewlett-Packard Norge AS

Lese Anitas blogg "Tinteguri" HER!

FØLG HEGNARKVINNER PÅ FACEBOOK HER!