Næringsliv

Appropriere, la seg inspirere, plagiere…

Er det et plagiat av et annet åndsverk eller har man bare latt seg inspirere?

Advokat/partner Mathias Lilleengen, Bing Hodneland advokatselskap DA. Foto: Selskapet

Advokat/partner Mathias Lilleengen, Bing Hodneland advokatselskap DA. Foto: Selskapet

Artikkel av: Advokat Mathias Lilleengen, Bing Hodneland advokatselskap DA
19. august 2017 - 08.39

Enerett

Den som skaper et åndsverk har enerett til å fremstille eksemplar og gjøre det tilgjengelig for allmenheten, i opprinnelig eller endret skikkelse, i oversettelse eller bearbeidelse. Eneretten motiverer folk til å skape mer, og det oppleves som rettferdig at den som har lagt ned innsats med å skape åndsverk skal selv kunne bestemme over det. Eneretten er ikke absolutt. For eksempel kan det være lov å fremstille kopier til privat bruk eller sitere fra offentliggjorte verk. Og det er selvfølgelig ikke slik at en opphavsmann eller kvinne kan motsette seg at andre benytter hans eller hennes åndsverk på en slik måte at nye og selvstendige verk oppstår.

På kjempers skuldre

Det at man kan la seg inspirere av andre er rimelig opplagt.Professor i opphavsrett, Olav Torvund, oppsummerer det slik: «..ingen skaper noe i et vakuum. Ethvert skapende menneske bærer med seg alt han eller hun har sett, lest eller hørt. På ulike måter dukker dette opp i det man skaper. Vi bygger videre på dette og står på skuldrene til dem har gått foran».

Åndsverkloven regulerer det slik:

 «Opphavsmannen kan ikke sette seg imot at andre benytter hans åndsverk på en slik måte at nye og selvstendige verk oppstår. Opphavsretten til det nye og selvstendige verk er ikke avhengig av opphavsretten til det verk som er benyttet.

Den som oversetter eller bearbeider et åndsverk eller overfører det til en annen litterær eller kunstnerisk form, har opphavsrett til verket i denne skikkelse, men kan ikke råde over det på en måte som gjør inngrep i opphavsretten til originalverket»

Appropriasjon

Det er ikke alltid lett å avgjøre hva som er et nytt, selvstendig verk. Det siste året har begrepet kunstnerisk appropriasjon dukket opp i juridiske tvister. Kunstnerisk appropriasjon sikter til en kunstnerisk teknikk som går ut på å bruke eller sitere et allerede eksisterende materiale, det være seg et fotografi, et objekt, kjente malerier eller filmklipp. Materialet blir gjerne endret, manipulert og bearbeidet ved hjelp av moderne reproduksjonsteknologi.

Datteren til Birkenstock

Den norske kunstneren Ida Ekblad arbeider innen en rekke sjangre, som foto, graffiti, maleri og skulptur. Ekblad brukte uten å ha bedt om lov et bildeutsnitt av en jente fra en reklameplakat i et av sine kunstverk. Da kunstverket ble stilt ut i Tyskland, kom det frem at jenta var datteren til en direktør i Birkenstock – en av verdens mest kjente sandalprodusenter. Reklamefotografen og jentas foreldre gikk til sak. Ekblad-saken reiste spørsmål om opphavsretten til reklamefotografens bilde, men også om jentas personvern og Ekblads ytringsfrihet.

En midlertidig rettsavgjørelse i Tyskland forbød Ekblad og kunsthallen å distribuere det originale bildet. Ekblad hadde ikke fått samtykke fra reklamefotografen eller jentas foreldre til å bruke bildet. Anførslene om enerett til bildet ble møtt av at Ekblad lager kunst ved å bruke andres kunst med minimale endringer, såkalt appropriert kunst. Til Dagens Næringsliv uttalte Ekblad blant annet: «Jeg tror ikke de er vant til kunstverden. Dette er mye mer en hommage fra min side enn et misbruk». Etter at retten forbød Ekblad å bruke bildet, valgte hun å bytte det ut med et barndomsbilde av seg selv.

Tyske domstoler omgjorde senere forbudet i to separate avgjørelser. I saken mot jentas foreldre forklarte domstolen at familiens bekymringer over datterens personvern var ugrunnet siden de allerede hadde vært villige til å eksponere datteren til et stort publikum gjennom to store reklamekampanjer for Birkenstock. I saken mot reklamefotografen ga dommeren Ekblad medhold i at hun ikke krenket reklamefotografens opphavsrett. Fremvisning av hennes bilde var lovlig «under the constitutional right of artistic freedom». Oss bekjent er saken ikke endelig avgjort.

Arvingene til Charles Willeford

Audun Mortensen ga ut boka Samleren i 2015. Boken følger plottet fra The Burnt Orange Heresy av Charles Willeford fra 1971. Handlingen i Samleren er – i motsetning til handlingen i The Burnt Orange Heresy – lagt til Oslo. Mortensen innrømmet ifølge Magasinet Natt og Dag «å ha brukt Google Translate og retusjert minst mulig». I utgangspunktet skulle dette tilsi at vi står ovenfor et opphavsrettslig plagiat. Utgiveren forsvarte seg imidlertid med at boka ikke kunne forstås som plagiat i ren forstand. Til Aftenposten uttalte de at «Mortensens forfatterskap er i høy grad basert på sampling, remiksing, appropriasjon. Samlerens forhold til The Burnt Orange Heresy gjør at den juridisk kan klassifiseres som et avhengighetsverk»». Etter diskusjonen la seg, inngikk forlaget ikke uventet et forlik med Willefords arvinger.

Vebjørn Sand i røyken

Billedkunstner Vebjørn Sand fikk kritikk for å ha malt etter fotografier i utstillingen Guernica, et vendepunkt. Eierne av bilderettighetene til et fotografi tatt av Henri Cartier-Bresson reagerte.

Vebjørn Sand svarte på kritikken: «Når jeg bruker historiske bilder som forelegg i min kunst, er det for å nærme meg fortidens puls» og følger «tradisjonen innenfor appropriasjon». Sand lovet ifølge Klassekampen å oppgi navnet til Cartier-Bresson som forelegg for maleriet. Det er enkelt å være enig i at Cartier-Bressons navn burde vært oppgitt. Det er mer komplisert å avgjøre om Sand skulle bedt om samtykke i forkant. Cartier-Bressons fotografi er vernet som et åndsverk. Eneretten gjør at andre må be om samtykke til å gjengi hele eller deler av fotografiet, inkludert overføre til et nytt uttrykk. På den annen side, det er lov å la seg inspirere av fotografiet å lage et nytt og selvstendig verk.

Svaret på om Sand skulle bedt om samtykke avhenger av en konkret vurdering av fotografi og maleriet, hvor likheter og ulikheter vektlegges. Likhetene er åpenbare, men det er også forskjeller. Sands format og motiv er noe annerledes. Sand har malt i farger. Det er imidlertid vanskelig å se noen stor forskjell på fotografiets og maleriets komposisjoner, mening eller at maleriet alene har en kommentar til fotografiet eller kommentarer til samfunnet for øvrig utover det fotografiet uttrykker. Det kan være at man finner en slik ekstra mening i maleriet hvis det ses i sammenheng med resten av Sands utstilling. Slik tilleggsmening var sentralt i saken om maleriet Svenska syndabockar.

Svenska syndabockar  - Christer Pettersson

Fotografen Jonas Lemberg gikk i 2006 til sak mot Markus Andersson for brudd på opphavsrett. Sistnevnte hadde benyttet ett av Lembergs fotografier av Christer Pettersson som grunnlag for et maleri som ble stilt ut på Moderna museet i Stockholm.

Fotografen vant i tingretten. Avgjørelsen ble omgjort i andre instans. Fotografen anket saken, men svensk høyesterett slo senere fast at maleriet var et nytt, selvstendig åndsverk.

For fotografen ble det argumentert at det ikke var rimelig at fotografens arbeid ble utnyttet på dette vis, særlig fordi svensk lovgivning beskytter fotografiske verk mot bearbeidelser på ligne med andre åndsverk. Det ble vist til EU-rettspraksis som uttaler at vernet for fotografiske verk skal være høyt. Det ble også anført at den svenske hovrätten i sin vurdering av verkene hadde tatt feil med hensyn til forskjeller i motiv og lys. Fotografi og maleri var ifølge saksøkerne nesten identiske. Kunstmaleren pekte på ulikhetene og begrunnelsen til hovrätten. Svensk høyesterett var enig med kunstmaleren, og uttalte at en ekstra dimensjon kunne leses ut av maleriet, blant annet fordi det var malt inn i bukk i bakgrunnen:

 «Personen finns visserligen med i målningen och utgör ett centralt motiv, men tavlans komposition tar över och blir det dominerande. Målningen får en helt annan mening än den som fotografiet har. I stället för ett fotografiskt starkt personporträtt framträder i målningens form en allegori som antyder kritik av ett massmedialt behov av syndabockar. Det handlar om en kommentar över samhället och tiden».

Hvor går grensen?

Det er ikke enkelt å trekke grensen i praksis. Hver sak må vurderes konkret, og det kreves både juridisk innsikt og litterær/kunstnerisk forståelse hos den som skal foreta vurderingen. Det eneste som er klart er at domstolene også fremover vil beskjeftige seg med denne type saker.

Artikkelen er skrevet av advokat Mathias Lilleengen, Bing Hodneland advokatselskap DA