Politikk

Opphavsrett og lenker på Internett

EU-domstolen bekrefter at Internetts infrastruktur - lenker - kan bestå. Opphavsretten står ikke i veien.

Artikkel av: Øystein Byberg
29. mars 2014 - 07.45

Artikkel av: partner/advokat Magnus Ødegaard og partner/advokat Jon Wessel-Aas i Bing Hodneland advokatselskap DA.

Lenking som en del av Internetts infrastruktur Det er vanskelig å se for seg hvordan Internett skulle fungere, uten at vi - brukerne - kunne bruke lenker for å finne frem til eller henvise andre til innhold som er publisert på diverse nettsteder.

Slikt innhold - i form av bilder, tekst med videre - vil regelmessig være noen andres åndsverk og som sådant beskyttet av opphavsrett.

Det innebærer blant annet at man uten rettighetshaverens samtykke som utgangspunkt ikke kan kopiere åndsverket eller gjøre det tilgjengelig for allmennheten på andre (nett)steder.

På Internett innebærer det at man som utgangspunkt ikke kan kopiere en annens bilde eller tekst som er publisert på ett nettsted, og laste det opp eller publisere det på et annet nettsted, uten samtykke fra den som har rettighetene til bildet/teksten. Det naturlige å gjøre på nett er å lenke til slikt stoff. Lenker til og mellom nettsteder er en del av selve Internetts infrastruktur, slik vi kjenner det.

Opp gjennom årene har imidlertid enkelte rettighetshavere utfordret dette i rettssystemet ved å hevde at lenking i seg selv innebærer at den som legger ut en lenke til en annens åndsverk på nettet, dermed gjør åndsverket tilgjengelig for allmenheten (på ny).

Napster-saken og Paperboy-saken To tidligere avgjørelser fra henholdsvis Norges Høyesterett og tysk høyesterett er eksempler på slike saker.

Nettstedet napster.no var basert på at brukerne skulle opplyse om nettadresser til musikkfiler i mp3-format, som så kunne legges inn på napster.no. Tjenesten hadde cirka 170 lenker til forskjellige musikkfilsamlinger. Det var på det rene at det dreide seg om musikkfiler som var ulovlig lastet opp (gjort tilgjengelig for allmennheten) på vedkommende nettsteder.

Høyesterett avgjorde saken i 2005. Rettighetshaverne til musikkfilene fikk medhold, og napster.no ble dømt til å betale erstatning for opphavsrettskrenkelse. Men Høyesterett begrunnet ikke dette med at lenking i seg selv innebar tilgjengeliggjøring for allmenheten. Dette spørsmålet tok Høyesterett ikke endelig stilling til, selv om man kan lese dommen slik at retten mente at lenking i seg selv ikke innebærer slik tilgjengeliggjøring.

Høyesterett begrunnet i stedet dommen med at når napster.no systematisk og i et slikt omfang samlet og la ut lenker til ulovlig opplastede musikkfiler, var napster.no medvirkende til den krenkende opplastingen/tilgjengeliggjøringen.

Noen år tidligere, i 2003, hadde tysk høyesterett til behandling blant annet spørsmål om søkemotoren Paperboy ved å generere (dyp)lenker direkte til enkeltartikler i diverse nettaviser, krenket opphavsretten til rettighetshaverne av artiklene. Lenkene ble generert som treff, basert på søkeord som brukerne la inn i søkemotoren.

I den saken konkluderte tysk høyesterett uttrykkelig med at den form for lenking ikke krenket rettighetshavernes opphavsrett. Det ble blant annet lagt vekt på at når rettighetshaverne selv, uten å bruke tekniske beskyttelsesforanstaltninger, legger sine åndsverk åpent ut på Internett, må akseptere slik lenking som en vanlig funksjon på nett.

EU-domstolens avklaring om lenkingI februar i år fikk vi en slags endelig avklaring i en avgjørelse fra EU-domstolen (Svensson-saken).

Saken gjaldt nyhetsovervåkingstjenesten Retriever. Retrievers kunder fikk basert på søkeord presentert en liste med (dyp)lenker til nettavisartikler som inneholdt søkeordene (litt tilsvarende som i Paperboy-saken). En slik lenke gikk til en artikkel i en svensk nettavis. Journalistene i nettavisen krevde erstatning fra Retriever, fordi Retriever ikke hadde klarert retten til å lenke til deres artikler.

Den svenske domstolen som hadde saken til behandling, forela blant annet spørsmålet om slik lenking var å anse som tilgjengeliggjøring for allmenheten («communication to the public») i henhold til EUs opphavsrettsdirektiv, til uttalelse fra EU-domstolen. Opphavsretten i EU/EØS er underlagt dette direktivet, og dette begrepet skal tolkes likt i alle medlemsstatene.

EU-domstolen kom frem til at Retriever med en slik tjeneste og slike lenker ikke foretar en tilgjengeliggjøring for allmenheten i opphavsrettsdirektivets forstand, fordi lenkene ikke gir tilgang til ett nytt publikum. Vedkommende artikler lå allerede åpent tilgjengelig på Internett, uten tekniske sperrer eller andre begrensinger.

Dersom tilgangen var sperret eller på annen måte ikke var fritt tilgjengelig, og lenken omgikk for eksempel en betalingsordning, ville det blitt ansett som en tilgjengeliggjøring overfor et nytt publikum som dermed krever samtykke fra rettighetshaverne. En slik omgåelse vil dessuten ofte i seg selv være et lovbrudd, men det er en annen sak.

EU-domstolen har derfor, noe forenklet sagt, slått fast at lenking til åndsverk som allerede ligger åpent tilgjengelig på Internett, ikke innebærer en tilgjengeliggjøring for allmennheten i opphavsrettens forstand. Opphavsretten kan altså ikke brukes til å begrense retten til alminnelig lenking på nettet. Fra et ytringsfrihetsperspektiv er dette en viktig avklaring.

Fortsatt uavklarte spørsmål Et fortsatt uavklart spørsmål er om det samme som gjelder for alminnelige lenker, også gjelder for såkalte «embedded links», også kalt hentepekere. Grafisk kan disse ha forskjellige utforminger, men teknisk sett innebærer slik «embedding» at innholdet (for eksempel en video) på en annen nettside vises i en rute på den nettsiden som lenken er lagt ut på. Innholdet vises altså fra kilden (den opprinnelige nettsiden/serveren), men det vises grafisk som en del av grensesnittet på en annen nettside.

I Svensson-saken behøvde ikke EU-domstolen ta stilling til slike lenker, men uttalte likevel, uten nærmere utdypning eller begrunnelse, at det samme gjaldt for lenking ved «embedding» som for alminnelig (dyp)lenking. Det vil i så fall si at heller ikke slik lenking krever noe samtykke fra rettighetshaverne.

Det er imidlertid ikke sikkert at EU-domstolen vil opprettholde en slik tilsynelatende kategorisk forståelse dersom den i fremtiden for seg forelagt en sak hvor dette kommer på spissen. «Embedding» kan nemlig problematiseres, fordi man ved å lenke på den måten rent visuelt, om ikke rent teknisk, gjør en annens åndsverk tilgjengelig for allmenheten på et annet nettsted enn der det opprinnelig var tilgjengelig. Forskjellen i praksis på dette og på å kopiere filen/innholdet og laste det opp på et nytt nettsted, er nemlig liten.

En annen sak er at dersom rettighetshaveren selv har lagt ut for eksempel en videofil en slik måte at «embedding»-funksjonen er innebygget og fremstilt som et valg for brukeren, kan man anføre at rettighetshaveren implisitt har samtykket til slik «embedding».

Artikkelen er skrevet av partner/advokat Magnus Ødegaard og partner/advokat Jon Wessel-Aas, Bing Hodneland advokatselskap DA