Politikk

Når er offentlige myndigheter erstatningsansvarlig for sine uriktige vedtak?

Offentlige myndighetsutøvelse kan oppleves som urettferdig og krenkende for dem som rammes negativt. En subjektiv opplevelse av urettferdighet eller krenkelse er imidlertid ikke nok til å statuere et erstatningsansvar for offentlige myndigheter. En feil ved et forvaltningsvedtak er heller ikke nok.

Artikkel av: Stein Ove Haugen
1. august 2014 - 00.01

For at et offentlig forvaltningsorgan skal kunne holdes erstatningsansvarlig, må det både foreligge feil som medfører at et vedtak er ugyldig og et ansvarsgrunnlag som har forårsaket et økonomisk tap hos den part som er rammet av vedtaket.

Offentlig myndighetsutøvelseOffentlig myndighetsutøvelse i rettslig forstand er definert i forvaltningsloven § 2. Offentlig myndighetsutøvelse er per definisjon avgjørelser som er truffet under utøving av offentlig myndighet og som er bestemmende for rettigheter eller plikter til private rettssubjekter.

Myndighetsutøvelse kan blant annet bestå i å nedlegge forbud, gi påbud, gi tillatelser og dispensasjoner og for øvrig tildele og avslå en rekke tjenester.

Ugyldige vedtakEt vedtak kan være ugyldig dersom vedtaket er truffet av inhabile tjenestemenn eller vedtak ikke er saksbehandlet i samsvar med forvaltningslovens regler på korrekt måte.

Et vedtak kan også være ugyldig fordi det ikke er gjennomført en riktig og tilstrekkelig utredning slik at vedtaket dermed er fattet på et feilaktig faktagrunnlag.

Et vedtak kan i sin konklusjon også være lovstridig, eksempelvis at det vedtas ekspropriasjon uten at det er hjemmel for det eller gis byggetillatelse på en eiendom i strid med plan- og bygningsloven.

ErstatningsgrunnlagForvaltningsloven har ikke regler om erstatning for konsekvensene av ugyldige vedtak eller andre myndighetsfeil. For at det offentlige skal bli erstatningsansvarlig for et ugyldig vedtak, må det derfor statueres et erstatningsgrunnlag ved siden av selve det ugyldige vedtaket.

I stor grad har norsk erstatningsrett vært ulovfestet og dermed basert på praksis fra domstolene.

Det vanligste erstatningsgrunnlaget for feil begått av offentlige myndigheter, er arbeidsgiveransvaret etter skadeserstatningsloven § 2-1.

Det offentlige er som arbeidsgiver objektivt erstatningsansvarlig for sine arbeidstakeres skadevoldende handlinger. Både stat og kommune er ansvarlige for sine organer og tjenestemenn som begår feil i sin tjenesteutøvelse.

Bestemmelsen i skadeserstatningslovens § 2-1 sier at arbeidsgiver er ansvarlig for skade som voldes ”forsettlig eller uaktsomt” under arbeidstakers utføring av arbeid eller verv for arbeidsgiveren. Dermed må det altså i tilfeller hvor et vedtak er forvaltningsrettslig ugyldig, foretas en konkret vurdering av om kravet til uaktsomhet (gjorde noe, men man burde visst bedre) eller forsett (gjorde noe selv om man visste bedre) er oppfylt ved forvaltningens saksbehandling og konklusjon.

Forsett er ikke enkelt å dokumentere, men dersom det bevismessig kan sannsynliggjøres (dokumenters at det er mer sannsynlig enn det motsatte) forsett hos en tjenesteutøver, eksempelvis at tjenesteutøveren bevisst og lovstridig trenerer en byggesak, vil ansvar lett bli statuert.

I en dom fra Gulating lagmannsrett ble det uttalt følgende:

Slik lagmannsretten ser det er det et gjennomgående trekk ved ankemotpartenes arbeid med å skaffe byggeløyve, at Sola kommune lar seg influere av klart uvedkommende hensyn. Forsvarets virksomhet knyttet til Sola Flystasjon er åpenbart en viktig virksomhet, men kommunen er ikke berettiget til ensidig å prioritere forsvarets interesser fremfor interessene til andre innbyggere. Forsvaret har ikke noen vetorett. Deres interesser må vurderes på linje med andre virksomheters og personers interesse som kommunen ivaretar.

Bygningsrådet har gjort flere faktiske feil som tyder på at kommunen enten er ute etter å finne en begrunnelse for å avslå søknaden eller at saken ikke er skikkelig vurdert.

I juridisk teori har det vært diskutert om det offentlige ansvaret for erstatningsplikten er objektivt, dersom et forvaltningsvedtak kjennes ugyldig av domstolene.

Som hovedregel legges det imidlertid til grunn at forvaltningen må ha utvist subjektiv skyld med unntak av de klare rettsvillfarelsestilfellene.

Høyesterett har i flere dommer uttalt at det skal mye til for at offentlige myndigheter kan frifinnes for erstatningsplikt på grunnlag av unnskyldelig rettsvillfarelse ved myndighetsutøvelse.

Det forventes med andre ord at offentlige organer har inngående kjennskap til de lover de forvalter og at det bare er unntaksvis at enten nye lover på et område eller en krevende tilgjengelig lovforståelse skal føre til ansvarsfritak.

Et strengt ansvar begrunnes som oftest med at det er urimelig at den som blir utsatt for et vedtak fra det offentlige som det ikke er hjemmel for i lov eller forskrift, selv må bære et økonomisk tap.

Økonomisk tap og årsakssammenhengDe alminnelige erstatningsvilkårene om økonomisk tap og årsakssammenheng må også foreligge ved siden av erstatningsgrunnlaget. Dersom et tap ville ha oppstått uavhengig av et ugyldig vedtak og uavhengig av myndighetsutøvelsen, foreligger det ikke et økonomisk tap som kan kreves erstattet.

Innenfor plan- og bygningsloven skiller rettspraksis også mellom påført økonomisk tap i form av utgifter og/eller investeringer som allerede er pådratt i tillit til og innenfor rammen av en avsluttet og bindende regulering, og tap som følge av en fremtidig økonomisk utnyttelse av en eiendom som ikke lar seg realisere.

Rettspraksis oppstiller også et vilkår om at tapet eller inngrepet fra myndighetene må fremstå som vesentlig for den det rammer og at det under enhver omstendighet vil være en forutsetning at tapet oppstår på en slik måte og i et slikt omfang at det overstiger det en eier "i utviklingens medfør må regne med og finne seg i".

I en tidligere dom uttalte Høyesterett følgende om kravet til årsakssammenheng i en sak der kommunen ugyldig og på grunn av rettsvillfarelse hadde avslått en søknad om skjenkebevilling:   

Jeg kan ikke se at det foreligger noen rimelig sannsynlighetsovervekt for at resultatet av en søknadsbehandling med riktig lovforståelse og saksbehandling ville blitt at Peelorg hadde fått bevilling, og da vil det heller ikke være grunnlag for Peelorgs erstatningskrav. Jeg tilføyer at jeg ikke kan se at forholdene i denne sak, gir grunnlag for å fravike kravet om at det må foreligge en rimelig sannsynlighetsovervekt for årsakssammenheng.

Et rettsområde under utviklingHøyesterett har flere ganger gitt uttrykk for at vi for offentlige myndigheters erstatningsansvar for sine vedtak, befinner oss på et rettsområde under stadig utvikling. Hvor grensen for erstatningsplikt går, kan derfor ikke fastslås én gang for alle.

Advokat/partner André Standberg, Bing Hodneland advokatselskap DA.

An Error Occurred: Forbidden

Oops! An Error Occurred

The server returned a "403 Forbidden".

Something is broken. Please let us know what you were doing when this error occurred. We will fix it as soon as possible. Sorry for any inconvenience caused.