<iframe src="https://www.googletagmanager.com/ns.html?id=GTM-W3GDQPF" height="0" width="0" style="display:none;visibility:hidden">

Klimapolitikk uten realisme

Å redusere CO2-utslipp i Europa har svært liten effekt når andre land øker utslippene, hevder tidligere NHH-professor Rögnvaldur Hannesson.

Publisert 25. feb. 2024 kl. 19.32
Oppdatert 26. feb. 2024 klokken 12.48
Lesetid: 2 minutter
Artikkellengde er 363 ord
UT MOT KLIMAMÅLENE: «Det virker som folk har sluttet å bry seg om at samfunnet kaster bort penger på ko-ko-prosjekter», sa tidligere statsråd Ola Borten Moe (Sp) til Dagbladet tidligere denne måneden. Foto: NTB

Debattinnlegg: Rögnvaldur Hannesson, professor emeritus ved Norges Handelshøyskole (NHH)

Tidligere minister Ola Borten Moe (Sp) har elegant iscenesatt eventyret om keiserens nye klær i en moderne setting. Det er én ting at Norges klimapolitikk er lite troverdig på bakgrunn av hva som er skjedd, og ikke skjedd, de siste 30 årene. Den blir ikke mer troverdig ved å se på hva som har funnet sted på den internasjonale arena.

Rögnvaldur Hannesson. Foto: NHH

Som vedlagte diagram viser, økte de årlige utslippene av kulldioksid fra fossile brensler med cirka 12 gigatonn fra 1997 til 2022. Økningen kommer fra land som ikke er omfattet av Kyoto-protokollen. OECD-landene lyktes å redusere sine utslipp, men langt fra nok til å veie opp mot økningen fra øvrige land. EUs andel av verdens samlede utslipp av kulldioksid fra fossile brensler er nå nede i 7 prosent. Det sier seg selv at ytterligere reduksjon i disse utslippene vil ha begrenset effekt. Om effekten av reduksjon i Norges utslipp på 1 promille er det unødvendig å bruke mange ord.

Blant de land som økte sine utslipp av kulldioksid mest mellom 2012 og 2022, finner vi Kina, India, Pakistan, Bangladesh, Indonesia og Filippinene. Samlet økte de sine årlige utslipp med nærmere 3 gigatonn i dette tidsrommet, og det er lite som tyder på at denne økningen er i ferd med å dabbe av. Alle disse landene er meget folkerike – de omfatter cirka halvparten av menneskeheten – og de ligger langt etter verdens rike land i levestandard. De har alle et ønske om å ta igjen de rike land, men det krever tilsvarende økning i bruk av energi. Den energien må hovedsakelig komme fra fossile brensler og kjernekraft; dyr og upålitelig sol- og vindkraft kan ikke realisere disse landenes ambisjoner.

Det er i disse folkerike landene i Øst- og Sør-Asia og ikke i Europa som spørsmålet om utslipp av kulldioksid og eventuelt påfølgende klimavirkninger blir avgjort. Det er på høy tid at europeiske politikere på nytt vurderer om de omkostninger og ubehageligheter som følger av deres klimapolitikk er verd de skader som kunne følge av de klimaendringer disse landenes utslipp av klimagasser eventuelt forårsaker.

Rögnvaldur Hannesson

Professor emeritus ved Norges Handelshøyskole (NHH)