<iframe src="https://www.googletagmanager.com/ns.html?id=GTM-W3GDQPF" height="0" width="0" style="display:none;visibility:hidden">
Publisert 4. juni 2020 kl. 19.23
Lesetid: 3 minutter
Artikkellengde er 555 ord
PILOTPROSJEKT: Varmekraftverket på Klemetsrud forbrenner søppel fra Oslo-beboere. Her er Jannicke Gerner Bjerkås (t.v.) i Fortum i prat med olje- og energiminister Tina Bru (H). Foto: NTB Scanpix

Fremdeles ingen kunder til CO2-fangst og lagring

Vi støtter oss direkte til Sintef, som fastslår at underskuddet i et «basisscenario» er 20,7 milliarder kroner, skriver Olav M. Kvalheim og Rögnvaldur Hannesson.

Direktør for CCS (CO2-fangst og lagring) i Oslo Fortum Varme, Jannicke Gerner Bjerkås, har kommentert vårt innlegg om de store kostnadene knyttet til investering og drift for storskalabruk av denne teknologien. Hun hevder at det allerede finnes kunder til dette. Som grunnlag for påstanden henviser hun til diverse samarbeidspartnere som har undertegnet en intensjonsavtale om å utvikle «verdikjeden» for CCS, og til at det finnes over 400 installasjoner i Europa som er potensielle kunder.

Olav M. Kvalheim. Foto: UiB
Rögnvaldur Hannesson. Foto: Torstein Stangenes

Det er et langt steg fra å være kunde til CCS i fullskala og signere en intensjonsavtale. Fortum er selv et godt eksempel. På Klemetsrud i Oslo har de satt opp et lite pilotanlegg, men når dette skal bygges ut i fullskala, ber de staten ta hele investeringen. Hvis Fortum har en slik tro på markedet som Bjerkås signaliserer, bør de gjøre det som er vanlig i industrien: Ta kostnadene med sitt eget fullskalaanlegg selv, og så selge konseptet videre med fortjeneste. Dessverre tyder alt på at markedet er ikke-eksisterende. Det tyske miljødirektoratet har blankt avvist CCS-konseptet med at det er for dyrt. Når det mest betalingsvillige og kjøpesterke markedet i Europa sier nei, burde dette være en stopper for prosjektet.

Bjerkås bruker også som argument for Klemetsrud-prosjektet at erfaring fra solcelleindustrien viser at prisene faller kraftig når man får mer erfaring og kunnskap. Denne sammenligningen holder ikke vann. Amin-teknologien som skal benyttes på Klemetsrud er en moden teknologi som har vært under utprøving ved Teknologisenteret på Mongstad (TCM) helt siden månelandingen ble avlyst i 2013. Etter at statlige Gassnova overtok 80 prosent av eierskapet i TCM, har Stortinget hvert år bevilget cirka 200 millioner kroner til dekning av alle driftsutgifter for TCM. Dette skal fortsette minst ut 2023. Så teknologien er moden, men fremdeles altfor dyr.

For hele verdikjeden blir dermed totalkostnaden for staten det som tidligere anslag har vist, på cirka 15–20 milliarder kroner

Ut over denne støtten har Stortinget også over et par år nå bevilget flere hundre millioner årlig til utvikling av fullskalaprosjektet, penger som blant annet har finansiert brønnboring i utvikling av lagringsdelen av CCS. Denne delen av prosjektet holder Bjerkås behendig utenfor sine anslag. Diverse oppslag den senere tid signaliserer 6,9 milliarder kroner skal investeres her. Dette skal riktignok betales av de tre oljeselskapene som har gått sammen i «Northern Light»-prosjektet, men siden disse selskapene kan skrive av kostnadene mot en skattesats på 78 prosent, havner også mesteparten av denne regningen hos staten.

For hele verdikjeden blir dermed totalkostnaden for staten det som tidligere anslag har vist, på cirka 15–20 milliarder kroner hvis både Klemetsrud og Norcems anlegg i Brevik blir realisert, og cirka 10 milliarder hvis bare Klemetsrud realiseres. Når det gjelder samfunnsøkonomien i fullskalaprosjektet, støtter vi oss direkte på Sintef-rapporten, som på side 28 fastslår at underskuddet i et «basisscenario» er 20,7 milliarder kroner, med en kostnad på cirka 1.400 kroner per tonn lagret CO2. Dette må sammenlignes med en kvotepris på drøyt 200 kroner per tonn.

Så inntil de første reelle kundene foreligger, representerer ikke CCS en grønn omstilling, men en omstilling fra lønnsom olje- og gassindustri som gir store bidrag til de offentlige finanser til en industri som må leve av offentlig støtte.

Olav M. Kvalheim

Professor ved Kjemisk institutt, Universitetet i Bergen

Rögnvaldur Hannesson

Professor emeritus, NHH