Ved skilsmisse kan det oppstå spørsmål om en ektefelle som ved skiftet ønsker å beholde egne eiendeler, jf. ekteskapsloven § 66, kan gjøre fradrag for latente skatteforpliktelser (også kalt utsatt skatt) ved verdsettelsen av eiendelen.
Slike latente skatteforpliktelser er knyttet til skatt som realiseres ved skatteutløsende disponering over eiendeler som ikke kan realiseres skattefritt, for eksempel skatt på aksjegevinst og utbytteskatt, i tiden etter at partene har gått fra hverandre (skjæringstidspunktet).
Forarbeidene til ekteskapsloven presiserer at verdsettelsen av en eiendel skal hensynta latent skatt etter en «konkret skjønnsmessig vurdering.» Professor dr. juris Frederik Zimmer har lagt til grunn at det både for realiserte og urealiserte skatteforpliktelser skal tas hensyn til latent skatteplikt, men at i noen tilfeller vil «muligheten for at skatteforpliktelsen ikke vil bli aktualisert, være så stor at det må anses riktigst å se helt bort fra den».
Dette syn er lagt til grunn blant annet i en dom fra Gulating lagmannsrett (LG-2011-19214). Retten fant det ikke «sannsynliggjort» at aksjeposten ville bli solgt «med det første» eller «innen overskuelig tid». Retten konkluderte med at det da ikke var grunnlag for å gjøre fradrag for latent skatt.
Det avgjørende for om det skal eller kan gjøres fradrag for latent skatt, beror derfor på en vurdering av sannsynligheten for at den latente skatteforpliktelsen realiseres «innen overskuelig fremtid». Dette spørsmålet må avgjøres etter en alminnelig bevisvurdering. Spørsmålet om hvordan man konkret beregner størrelsen på (eventuelt) fradrag for latent skatt, er lite berørt i rettspraksis, forarbeidene og i teorien, ut over at det må utvises skjønn.
I en rettskraftig kjennelse fra Oslo byfogdembete la retten til grunn at det prinsipielle utgangspunktet er at latent skatt som knytter seg til fremtidig realisasjon av eiendeler som en ektefelle overtar på skifter, skal hensyntas ved fastsettelse av eiendelens verdi. Retten uttalte videre at det ved verdsettelse på felleseieskifte skal gjøres fradrag for nåverdien av latent skatt etter en sannsynlighetsvurdering av «om, hvordan og når den kommer til forfall.»
Retten uttalte blant annet at en aksjonær kan realisere de verdiene som ligger i aksjer enten ved salg av aksjene, eller ved å ta ut utbytte fra selskapet. Retten fant ikke grunn til å skille mellom latent skatt som skyldtes urealisert aksjegevinst og latent skatt på utbytteutdelinger til privatperson. Også latent skatt som knytter seg til fremtidige utbytteutdelinger skulle derfor etter rettens mening hensyntas ved verdsettelsen.
På bakgrunn av bevisførselen i saken, mente retten imidlertid at det var usannsynlig at aksjene som sådanne ville bli solgt (i aksjeeierens levetid). Nåverdien av latent skatt for aksjegevinst ble derfor satt til null. Når det gjaldt utbytteutdeling, var spørsmålet for retten om, når og i hvilken utstrekning aksjeeieren ville ta ut ikke-beskattet kapital fra selskapet.
Retten uttalte at det måtte tas hensyn til hvilken tidsperiode det antas at utdelingene vil skje over, om det ville være restverdier igjen i selskapet når utdelingene av utbytte til [aksjeeieren] opphørte, hvilken neddiskonteringsrente som skal benyttes og hvilken skattesats den tilhørende utbytteskatten skal beregnes etter.
Retten foretok i lys av bevisførselen en vurdering av de forannevnte faktorer (størrelsen/ profilen/utdelingstidspunktene for skattepliktig utbytte, restverdier i selskapet (residual), diskonteringsrente og skattesats) og fastsatte skjønnsmessig nåverdien av fradraget for latent skatt for skattepliktig utbytte til 1,5 millioner kroner.
Kåre I. Moljord
Advokat (H) i Advokatfirmaet Henriksen & Co
